3
Dette kapittelet kunne Bridget visket ut

Tittel:
Bridget Jones' Baby
Sjanger:
Komedie, Romantikk
Varighet:
2 t. 2 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Renée Zellweger
  • Colin Firth
  • Patrick Dempsey
Regissør:
Sharon Maguire

Vanskelig å ønske “Bridget Jones’ Baby” velkommen til verden.

“Bridget Jones’ Baby”, eller “Bridget Jones’ Baby: Alle gode ting er tre” som den uforståelig nok er døpt på norsk, er tredje film ut om Bridget Jones, og hennes tredje trekantdrama. Hun burde forblitt singel.

Igjen står valget mellom stivsnippen Mark Darcy og en langt mer frimodig kjekkas, denne gangen med et svanger- og tilhørende farskap som sentral problemstilling. Det sedvanlige “hvem velger hun?”-dilemmaet er altså ispedd litt biologisk krydder, i form av den faderlige dragkampen mellom Colin Firths Mr. Darcy og Patrick Dempseys amerikanske dollarmilliardær, Jack. Hugh Grant hadde tydeligvis bedre ting å gjøre. (Og det sier for så vidt sitt.)

For med mindre den norske oversetteren ønsket å blottlegge sin ironiske sans, er undertittelen “alle gode ting er tre” ekstremt misvisende omtale av den nyankomne lillesøsteren i “Bridget Jones”-trilogien. Der originalen er blitt popkulturell prototyp for enhver kinokomedie med ambisjoner om å si noe om den kvinnelige hvermannsen, er film nummer tre fint lite annet enn en litt keitete ettertanke man helst skulle latt være usagt.

“Bridget Jones’ dagbok” tok i sin tid en velfortjent pallplass på listen over 2000-tallets komiklassikere. Film nummer to surfet så vidt det var på godviljen fra den første. Når treeren må stå på egne bein, 12 år siden sist, klapper den ganske fort sammen. De 12 årene kunne like så godt vært en evighet. Bridget Jones returnerer med utdaterte referanser, en dårlig fortalt historie og verst av alt: Altfor få morsomheter.

Det er riktignok et par hederlige unntak, men altfor ofte blir “Bridget Jones’ baby” en kolleksjon av keitete karakterer, uoppfinnsom fysisk komikk, og usannsynlig duste situasjoner. Ingenting er i nærheten av å være så lett gjenkjennelig og ikonisk som eksempelvis julegenserscenen fra originalen. Savnet etter de hverdagslige og trivielle vanskene som gjorde frøken Jones så populær og lett å relatere seg til i utgangspunktet er akutt – et adjektiv som også passer behovet for nedskjæringer i antall alders- og eggstokkrelaterte morsomheter i manuset.

“Bridget Jones’ baby” gjør noe originalen aldri gjorde: Den snakker ned til publikummet sitt. Premisset, dialogen og framfor alt vitsene (igjen) virker tilsiktet et publikum langt underlegent (enten intellektuelt eller tilårskomment) dem som faktisk vil oppsøke en “Bridget Jones”-film.

I det minste er Zellweger fortsatt sjarmerende, og romanserotingen mellom henne, Firth og Dempsey er også noenlunde ålreit utført. Ikke at det er nok til å få meg til å ønske “Bridget Jones’ Baby” velkommen til verden. En treer blir det, i det minste. Det burde glede den norske oversetteren. Dessverre ikke fansen.