4
Adrenalin-action i sneglefart

Tittel:
Turbo
Sjanger:
Animasjon, Familie
Varighet:
1 t. 36 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Regissør:
David Soren
Originalstemmer:
  • Ryan Reynolds
  • Paul Giamatti
  • Michelle Rodriguez
  • Samuel L. Jackson
  • Maya Rudolph
Norske stemmer:
  • Jan Gunnar Røise
  • Raske Menn
  • Vinni
  • Janne Formoe
  • Henriette Steenstrup
  • Øyvind B. Lyse

“Turbo” begynner i sneglefart, men akselererer til svært underholdende hastigheter når det trengs. Denne kontrasten i underholdningsverdi var faktisk ganske velregissert.

Sneglen Theo, eller Turbo som han foretrekker å bli kalt, jobber på tomatplantasjen – akkurat som alle andre snegler. Men Turbo er naturligvis ikke som snegler flest, og ønsker å følge drømmen sin. Han drømmer om å bli racerbilsjåfør. Med eller uten bil. For både sneglevennene hans og publikum virker dette som en pipedrøm. Det virker også ganske typisk. Og teit. Drømmen hans er ikke så veldig inspirerende, rett og slett.

Dette skyldes at filmen i utgangspunktet ikke overbeviser i det hele tatt. Humoren sitter ikke der den skal, og hele sneglesamfunnet virker passelig miserabelt. Prompevitser har aldri blitt oversatt til norsk med like lite hell. Moralen i filmen synes også å være uheldig. Filmen sier tilsynelatende at man ikke skal gi opp drømmene sine uansett hvor uforsvarlige de er. Vi oppfordres mellom linjene til å ta et nettkurs i basehopping og stikke til Eiffeltårnet. Det er fett. Derfor er det bra.

Det blir tidlig etablert at liv kommer og går i dyreverdenen. I løpet av det første kvarteret blir totalt tre snegler spist av kråker til umiddelbare kommentarer som “Næmmen. Der dro Kari, gitt.” Det kommer riktignok brått og overraskende på, men man kommer ikke bort ifra at det i størst grad var urovekkende at Kari tok kvelden.

Man skulle tro at regissør David Soren ønsket å portrettere sneglelivet som traurig og ugunstig, for å kunne underbygge Turbos ønske om en annen tilværelse. Men livet deres virker bare kjedelig. For publikum. Sneglene selv synes å trives. De har kanskje ikke noe begrep om død.

Morderkråkene er ganske utvilsomt umorsomme for 7-åringer. Kråkene kan dog rettferdiggjøres hvis man er ute etter å klargjøre barna sine for livets plutselige tilfeller av uhelbredelig kreft. Som jo ikke er noe morsomt.

Som en oppsummering er den første delen av filmen en uinspirert mørje av moste snegler og smakløse vitser. Attpåtil er det litt for vanskelig å skjønne hva karakterene sier til tider. Det er flust av forskjellige eksotiske aksenter, og fremførelsen er ikke alltid like heldig.

Men heldigvis for Turbo, og ganske ut av det blå, får Turbo superkrefter.

Filmen får superkrefter.

Turbos krefter er riktignok ufattelig tåpelige, men superkrefter dog. Animatørene fikk med ett noe å leke seg med, og det ble åpenbart gøyere for dem å dra på jobben. Det ble også gøyere å være på kino.

Den trege starten blir plutselig et virkemiddel som mektig kontrast til den fartsfylte, spennende og tidvis morsomme sluttspurten.

PS! Denne anmeldelsen er basert på en dubbet versjon. Den originale kan lokke med et ganske stilig stemmegalleri. Sjekk det ut i faktaboksen.

Share Button