5
Ære være David O. Russell

Tittel:
American Hustle
Sjanger:
Drama
Varighet:
2 t. 18 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Christian Bale
  • Bradley Cooper
  • Jennifer Lawrence
  • Amy Adams
  • Jeremy Renner
  • Louis C.K.
Regissør:
David O. Russell

Regissør og manusforfatter David O. Russell har gjort det igjen. Han har demonstrert at folk kan prate i munnen på hverandre – ja, faktisk også på film.

“American Hustle” vi trolig splitte (de seriøse) seerne. Du har dem som søker kvalitet der kvalitet kan finnes – hvilket er overalt. De samler som oftest opp plusser og minuser og lar summen bestemme det endelige utfallet.

På den andre siden har du dem som alltid, uten unntak, søker god handling. Og god handling krever både det ene og det andre – det krever blant annet rollefigurer man tror på. Kistebærere, hvor alle har den samme høyden, og hvor ingen har knytt lissene sine feil. Om ingen tuller det til faller kista – eller filmens dyrebare plott, om du vil – i god jord. Og når denne handlingen ligger i god jord har man alle muligheter til å få til noe severdig.

Kall det gjerne pisspreik, men denne filmen passer nok aller best dem som leter etter kvalitet – uavhengig av hvor den måtte befinne seg. “American Hustle” inneholder utvilsomt kvalitet, for ikke å snakke om pisspreik. Men handlingen vil nok skuffe de mest forventningsfulle, samt denne gruppa som lar plott og logisk soliditet regjere over alt annet.

Christian Bale spiller luringen Irving Rosenfeld – en luring i bred forstand. Samtidig noe bred i bokstavelig forstand. Hans fremadstormende foretak er tuftet på svindel av sleipeste sort, og det hele er godt hjulpet av Amy Adams’ karakter Sydney Prosser. Men når Bradley Cooper dukker opp i krøller verdig mormors velstelte hode, snus det meste på hodet. Karakteren Richie DiMaso er nemlig alt annet enn han utgir seg for. (Neida – ikke absolutt alt.)

Det ligger litt i kortene: “American Hustle” ønsker å være genial. Ja, den er en av de filmene der. Den har et ambisiøst manus – kanskje litt overambisiøst, med tanke på det noe rotete resultatet. I tillegg til å være til tider svært uoversiktelig mangler den til slutt noe av genialiteten som den åpenbart tror at den har. Det blir liksom bare litt kult … men også litt småflaut.

Det som løfter filmopplevelsen til noe virkelig minneverdig er regissørens stålkontroll på dialogene. Selv skuespillere av beste skuffe, slik som disse, ville hatt trøbbel med å snakke så mye i munnen på hverandre uten et visst oversyn. Og hva er vel mer virkelighetsnært enn litt kamp for ordet?

Den norske TV-serien “Mammon” er rake motsetningen, og det er også en av grunnene til all kritikken. På teater har man verken undertekst eller muligheten til å spole tilbake. “Mammon” var ikke teater – noe regissør Cecilie Mosli glemte i farta. “American Hustle” er heller ikke teater – det er en film. Tadaa! Og i film bør man hige etter realisme. Realisme gjennom troverdige samtaler, der en eller flere parter må slåss for å være alene om ordet. Vi som seere trenger ikke å forstå budskapet før det omsider slipper til – hvorfor skulle vi det?

Dette er vellykket. Dette er David O. Russell. Og det er lett å forstå hvorfor filmen i utgangspunktet het “American Bullshit”.

Share Button