1
Akkurat så kjedelig som den ser ut

Tittel:
Hannah Arendt
Sjanger:
Biografi, Drama
Varighet:
1 t. 53 min.
Aldersgrense:
7
Skuespillere:
  • Barbara Sukowa
  • Axel Milberg
  • Janet McTeer
Regissør:
Margarethe von Trotta

“Hannah Arendt” har en interessant historie og et alle tiders utgangspunkt. Likevel makter regissøren å gjøre filmen uinteressant og dritkjedelig. Gratulerer.

Det skal faktisk litt til å holde seg våken gjennom denne. Og når man virkelig anstrenger seg for å følge med, tar det ikke lang tid før en eller annen birolle leser manuset med artikulasjon som om det skulle vært en liste over omkomne. Jeg sikter først og fremst til en kvinnelig redaksjonssjef i tidsskriftet The New Yorker.

Utgangspunktet er i hvert fall som følger: En nazitopp fra annen verdenskrig blir arrestert i Argentina, tidlig på 60-tallet, og brakt til retten i Israel. Hannah Arendt, en filosofisk og politisk teoretiker, ønsket å dekke rettssaken for tidsskriftet The New Yorker. Anerkjent som hun var takket tidsskriftet ja.

Det burde de kanskje ikke ha gjort.

Hannah Arendts artikler fra rettssaken ble møtt med avsky av leserne. At hun satte spørsmålstegn ved jødiske lederes deltakelse i Holocaust, samt filosoferte en del om begrepet ondskap, ledet til at hun selv ble kalt nazist. Selv om hun faktisk var jøde. Det ble en storm uten sidestykke.

I filmen får vi riktignok bare se antydning til frisk bris.

Regissør Margarethe von Trotta har mottatt mye skryt for “Hannah Arendt”. Hun er skamrost, vil jeg si – i ordets rette forstand. Det er ingen bragd at en film som omhandler nevnte filosofiske spørsmål makter å få seerne til å tenke litt. Det er jo en sann historie, så von Trotta kan ikke ta æren for mer enn påminnelsen. Det er ingen bragd at lys, lyd og bilde kan høres og sees – det er et krav til enhver kinofilm. Det er heller ingen bragd å lage evige scener av en middelaldrende kvinne henslengt på en sjeselong med en obligatorisk sigarett mellom fingrene.

Det er til å sovne av – det er det det er.

Dessuten, til sann historie å være, er jeg overrasket over hvor lite troverdig den er. Vi kan bare spekulere i om sannheten var lite troverdig også, eller om det er fremstillingen her som danner et uriktig bilde. At folk tenkte så svart-hvitt – ja, selv på 60-tallet – nekter jeg å tro.

Share Button