4
Alle for én og én for alle!

Tittel:
Mama
Sjanger:
Grøsser
Varighet:
1 t. 20 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Jessica Chastain
  • Nikolaj Coster-Waldau
  • Megan Charpentier
  • Isabelle Nélisse
  • Javier Botet
Regissør:
Andrés Muschietti

Grøsserfilmer pleier å tangere grensen til klisjeoverdose. Og sånn skal det være.

Mozart lagde stor kunst. Shakespeare også. Én av grunnene til at kunsten deres anses som så eksepsjonell er fordi den ble laget med svært strenge rammer:
En arie skal komponeres sånn og sånn.
En sonett skal skrives sånn og sånn.

Og skal vi tro alle grøssere vi har sett det siste tiåret, styres også de av strenge rammer. Det er visst like ufravikelig. Men denne grøsseroppskriften er nødt til å børste spindelvev av egne skuldre snart. Den begynner å se guffen ut. Og rammeverket innbyr ikke til stor kunst.

Her er et utdrag av rammeverket:

  • Hovedpersonen skal være en kvinne hvis bedre halvdel er svært passiv.
  • Barn må inkluderes og må på ett eller flere tidspunkt være dritskumle.
  • Det skumle vesenet skal være en mer eller mindre abstrakt kvinneskikkelse som ikke skal kunne kommunisere språklig. Andre uforståelige kroppslige lyder er godtatt. Utdødde språk er greit.

Til forskjell fra de klassiske komediene og tragediene, der det er sjangerbestemt at slutten skal være henholdsvis lykkelig eller fryktelig tragisk, er det per i dag alltid spennende å se hvordan en erketypisk grøsser slutter. Dør hovedpersonen? Dør bare postmannen som var så uheldig å finne Grøsse-Guri i postkassa? Dør hele gjengen? Ikke godt å si. Og det er jo fint.

“Mama” er en grøsserfilm, og da kan den ikke klandres for å følge sjangeroppskrifta til punkt og prikke. Det er tydeligvis noe av poenget. Og jeg ble redd.

Mye kan sies om grøssersjangeren, men jeg lar det ikke gå utover den enkelte grøsserfilm. Selv om den er helt lik alle andre.