2
Alt ble heller dårlig

Tittel:
Every Thing Will Be Fine
Sjanger:
Drama
Varighet:
1 t. 58 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • James Franco
  • Rachel McAdams
  • Peter Stormare
  • Charlotte Gainsbourg
  • Marie-Josée Croze
  • Patrick Bauchau
Regissør:
Wim Wenders

James Franco er det aller sterkeste leddet i denne filmen – bortsett fra at begrepet ledd innebærer en viss sammenheng.

Tittelen «Every Thing Will Be Fine» er en fin metafor for et svinnende håp i filmens produksjonsprosess. Det så sikkert mørkt ut en stund, men likevel var det litt naivt håp å finne. Problemet er at den mørke stunden tilsynelatende aldri tok slutt.

Norske Bjørn Olaf Johannessen (kanskje mest kjent her hjemme for å ha skrevet manus til «Kampen for tilværelsen») har skrevet et makkverk av et manus som attpåtil har måttet tåle å bli dårlig behandla av regissør Wim Wenders. Wenders har stort sett stått bak dokumentarer, og har blitt satt pris på. Denne gangen har han laget fiksjon så til de grader: resultatet er ikke bare usant, men også litt for svakt til å være sant. Regien er er tilsynelatende så fraværende som den bør være i en dokumentarfilm. Det kommer altfor tydeig frem når det gjelder barneskuespillerne. De har fått kjøre sitt eget løp.

Apropos kjøring, så er greia den at forfatteren Tomas (James Franco) kjører rundt i et utkantstrøk i Canada helt til han kjører på en unge. Han har selvfølgelig skrivesperre, som forfattere på film har, men ulykken gjør at tankene hans får litt mer kjøtt å tygge på, kan du si. Filmen handler trolig om hvordan denne hendelsen spiler inn i forfatterskapet hans, men den tar altfor mange avstikkere. Vi blir kjent med kjæresten hans, faren hans, den blivende kona hans og mora og broren til den omkomne gutten. Det blir aldri helt klart hva alle disse relasjonene har å si for skrivinga hans – eller hva de har å si for han selv.

Samtidig bærer samtalene preg av at alle rollefigurene enten er ekte, men evneveike eller evnerike og fullstendig kunstige. Manusforfatter Johannesen faller mellom to stoler, men begge stolene er uansett like håpløse.

Mye kunne ha vært dypsindig, men blir heller kleint, dumt og litt pretensiøst. Og med mye mener jeg stort sett hele filmen.

Stemningsskapende musikk skaper stemning der det ikke er noen nevneverdig stemning, og James Francos altfor tilstedeværende pustelyder og oppgitt stønning tyder på at Wenders bør holde seg til karakterer som ikke trenger noe særlig regi: ekte personer, altså. I dokumentarer.

Virkeligheten suger nemlig vesentlig mye mindre enn dette. Virkeligheten er forhåpentligvis ikke så unødvendig lang heller.

PS: Det skal også sies at filmen vises i 3D, noe som er fullstendig uforståelig.