5
Alvorlig bajaseri av beste sort

Tittel:
Fra balkongen
Sjanger:
Biografi, Dokumentar
Varighet:
1 t. 24 min.
Aldersgrense:
12
Skuespillere:
  • Ole Giæver
  • Marte Magnusdotter Solem
Regissør:
Ole Giæver

Fra en balkong kan man se nært og fjernt. Ole Giæver inviterer oss til å skue tilbake på levd liv fra hans 38 år gamle synspunkt. Eksistensialisme filtrert gjennom øynene til en moderne norsk mann.

Vi befinner oss i Giævers hode. Reisende gjennom universet med tankens hastighet, mens Ole slurper te på balkongen i Brochmannsgate 12A. Vi ser bjørka som står i bakgården, og hører vinden suse gjennom årstidene. Ole er redd for at han ikke er nok tilstede i det som foregår. Han føler han må late som.

“Fra balkongen” er en film som går sakte og fort. Spenner smalt og bredt. Ved filmens ende har man ikke bare vært innom hele livet til Giæver, men også hele forløpet til universet. Samtidig med opplevelsen av altet er man forankret i det nære og hverdagslige, det kjedelige og rutinepregede. Brått kastes man fra sortering av sokker til angstpregede beskrivelser av tiden som går for fort. År som blir til timer, måneder som blir til sekunder.

Det bikker imidlertid aldri over i det patologiske. Det som lukes frem er snarere et felles språk som de fleste av oss deler. Barndommens bortgang, og den motvillige bevegelsen mot et voksenliv med dets innskrenkning av inderligheten.

Giæver blottlegger seg som strevende med øyeblikkets ferd, følelsen av nostalgi og melankoli i alt som har skjedd og skal skje. Bevegelsen mot død og stadig mindre potensiale.

Dette er han selvsagt ikke alene om, og det er i hans særegne måte å takle de tunge takene på vi blir glade i både Giæver og hans film. Det å finne humor i tanker som blir for store. Mot depresjon og død finnes dans; mot jordens undergang og gule tenner finnes sanger laget på sparket. Det finnes alltid en vei tilbake til det lekende mennesket.

Det oppstår bittersøte øyeblikk i det disse store tankene blandes med hverdagslige ablegøyer. Man har ikke noe annet valg enn å bli rørt—gjerne over de minste detaljer.

Det er en ærlig og rå lek, men samtidig avstemt på en måte som kun erfaring kan produsere. Klipper Frida Eggum Michaelsen er til særdeles god hjelp i så måte. Delikat og ustresset eksisterer “Fra balkongen” i en balanseøvelse der store følelser varsomt blir dyrket frem. Lyd, bilde og dialog i en stille tilstedeværende symfoni.

Desto mer Giæver beveger seg mot seg selv, desto flinkere blir han til å ta meg med. Med “Fra balkongen” har han lagt til side fiksjonens abstraksjoner, og det føles som om han endelig forteller meg hva han egentlig har hatt lyst til å si gjennom noen tiår med filmproduksjon.

Det er en glede å vite at Norge fortsatt klarer å produsere filmskapere av Giævers kaliber. Folk man kan stole på at med jevne mellomrom lager film verdt å se. Man gleder seg allerede til neste.

Share Button