5
Årets dårligste filmtittel

Tittel:
Vi er best!
Sjanger:
Drama
Varighet:
1 t. 42 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Mira Barkhammar
  • Mira Grosin
  • Liv LeMoyne
Regissør:
Lukas Moodysson

Seriøst. Hvem kaller en film for “Vi er best!”?

Det er litt som å tatovere “gonoré” i panna. Du kan være helt ålreit på innsiden, men ingen har spesielt lyst til å be deg på date fordi du har et kroneksempel på elendig dømmekraft utstilt over øyebrynene, din idiot.

Og det stopper ikke der: Filmen handler om en tretten år gammel jente ved navn Bobo (Mira Barkhammar), for i Sverige er det visst helt greit å kalle barna sine opp etter sirkusdyr. Personlig ville jeg deklamert noe bebreidende i dåpen hennes. Jaja, navn til side.

Bobo har altså vokst opp i åttitallets Stockholm, og har mer enn én grunn til å utagere mot verden. Alenemoren hennes sliter med å finne kjærligheten blant flaskebunner og tvilsomme menn, bandet som spiller på ungdomshuset deres tar seg øvingspauser for å kommentere hvor stygg hun er, og alle klassevenninnene er tyggegummityggende, blåøyde discodansere som ikke fatter at det er viktigere ting i livet enn hvem som sa hva om hvem til hvem hvor. Det er bare Klara (Mira Grosin) som deler hennes ønsker om opprør.

“Punken er død” sier en av tyggegummijentene i et sjeldent øyeblikk av våkenhet; og for å slåss mot denne holdningen starter Bobo og Klara et punkrock-band. De innser kjapt at de er like musikalske som asfalt, så de hyrer inn et tredje bandmedlem: Den streite, venneløse kristenjenta Hedvig (Liv LeMoyne).

Og så går det opp og ned, og opp igjen. De tre hovedpersonene er nyanserte og troverdige karakterer, og skuespillet er upåklagelig. Vi blir ikke tatt med på noen “School of Rock”-reise der klimakset er den siste konserten, og det blir ikke slik at opprøret får vinger og filmen begynner å utforske mørke temaer – dette er en realistisk film om usikkerhet, naivitet og vennskap.

Det føles som å være en tretten år gammel punker-jente igjen, og jeg har aldri vært verken punker, jente eller trettenåring. Filmen kunne kanskje satt mer på spill i blant, men er alt i alt en verdig etterfølger i “Fucking Åmål”-arverekken.

I tillegg er den dødsmorsom. Man ler ikke av at de spiller falskt (og de spiller virkelig ufattelig falskt), men fordi de har det så gøy når de gjør det. Selv når de snusfornuftig påstår at de ikke vil være med på basket i gymtimen fordi man burde fokusere på å redusere fattigdom i verden, ser man at de fniser bak masken. Ta abort på sport!

“Navnet skjemmer ingen” var det en som sa, men jeg tror han het Prompen Småtiss, så vi kan anta at han ikke var objektiv. “Vi er best!” skulle hett noe annet. Selv “Bobo” hadde vært bedre, og jeg hadde ikke kalt noen for Bobo om de hadde kommet ut av livmoren iført parykk, skumgumminese og for store sko. Sammen med femten andre klovner. Bæært.

Share Button