5
Banalt om savn og relasjoner

Tittel:
Matterhorn
Sjanger:
Drama, Komedie
Varighet:
1 t. 27 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Ton Kas
  • René van't Hof
  • Porgy Franssen
  • Elise Schaap
Regissør:
Diederik Ebbinge

Innimellom støter man på en tilsynelatende ubetydelig person, som forandrer alt.

Fred (Ton Kas) er en enkemann som bor alene, lever et kjedelig liv og som går i de samme rutinene hver eneste dag. Helt til den dagen han gir husly til en omstreifer, Theo (René van’t Hof), hvis mentale tilstand er noe diffus. Theo sier ikke stort og er med på ting som å kle seg ut og gjengi dyrelyder – uten å nøle. I den disiplinerte hverdagen til Fred bryter en slik persons tilstedeværelse mot alt han står for, og dermed velger Fred å gi Theo et grunnkurs i etikette og folkeskikk. Slikt som Fred bryr seg om. Men er det bare en måte fylle et hull etter savnet av konen til Fred? Og hva vil de andre i nærsamfunnet mene om at en fullvoksen mann brått flytter inn hos ham?

Det er nettopp disse to spørsmålene som hovedkarakteren Fred er nødt til å spørre seg selv, for de møter ham i døra med en gang han slipper Theo inn i sitt hus – og liv. Et liv som er altfor stilisert, traurig og ensformig. Vi kommer ikke utenom faktumet at Fred står ved et veiskille. Det spiller ingen rolle om han innser det selv, men det står faktisk om å leve i fortiden, eller om å ta en sjanse på livet og morgendagen.

Banalt nok dukker det opp en Olaf Sand-lookalike med en nederlandsk variant av jau som sitt slagord, og med mental alder på linje med en av de eldste i kullet på din lokale barnehage. Og nettopp den fyren får det til å slå gnister i hodet på Fred på en helt fantastisk rørende måte. Bare ved hjelp av små ting i hverdagen som endrer seg, begynner Fred å ta et oppgjør med fortiden sin – ja, han begynner faktisk å planlegge fremtiden.

Spektakulært for en fyr som sitter hver eneste dag og venter på at klokka skal slå 18.00 for å spise middag.

De motsetningene som trekkes mot hverandre i denne filmen er svært sjarmerende ført i pennen på manusfronten, men de viser også et sprudlende liv på lerretet. Theo har ingen reelle fremtidsutsikter. Han er fornøyd med å imitere en frosk, gjerne akkompagnert av at Fred synger for ham. Fred, på sin side, har ting å fikse på i fortiden sin for å kunne ta det store steget inn i en ny fase av livet sitt. Disse sterke kontrastene spiller regissør/manusforfatter Diederik Ebbinge på, og former en lun og tydelig film om viktigheten av relasjoner. Og han gjør det på en selvsikker måte – full av både humor og svært så rørende øyeblikk.

Selv med et par ørsmå digresjoner som jeg ikke følte var kritiske for å fortelle reisen til Fred, er “Matterhorn” en god film. Ikke forvent deg en revolusjon, men den er ikke så utilgjengelig at den er vanskelig å like heller. Heldigvis blir det aldri så trist at man går helt ned i kjelleren av se den. “Matterhorn” drar bevisst i flest positive strenger, og høster godt utbytte av det mot slutten av filmen.

Kall det gjerne en anbefalning, for det er det. “Matterhorn” er verdt å se.

Share Button