3
Bare fortell henne at dere er søsken, da!

Tittel:
People Like Us
Sjanger:
Drama
Varighet:
1 t. 54 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Chris Pine
  • Elizabeth Banks
  • Michelle Pfeiffer
Regissør:
Alex Kurtzman

Medforfatteren av filmer som “Cowboys & Aliens” og “Transformers”, Alex Kurtzman, har laget dette varme familiedramaet. Men “People Like Us” er bare sånn passe vellykket.

Faren til Sam (Chris Pine) har vært en drittsekk så lenge Sam kan huske. Når han dør, viser det seg at Sam har en halvsøster – Frankie (Elizabeth Banks). Deres felles far har etterlatt Frankie og sønnen hennes en haug med dollar som Sam må overlevere. Sam kunne selvfølgelig tenkt seg å beholde pengene selv, men er nysgjerrig. Store deler av filmen handler dermed om at Sam egler seg innpå Frankie og sønnen, uten å fortelle dem at han er henholdsvis bror og onkel.

Regissør og manusforfatter Kurtzman lykkes med å billedliggjøre et Los Angeles som virker ekte. Her er vi langt unna både kokainbefengte poolparties og de verste slumområdene. Det er befriende å se, og gjør det nok enda enklere å sympatisere med rollefigurene.

Filmens sterkeste punkt er uten tvil skuespillerprestasjonene. Pine er kul som Sam, og Banks leverer virkelig i rollen som Frankie. Hun er både skarp og morsom, uten at hun blir en parodi på den sterke alenemoren. Også sønnen, spilt av Michael Hall D’Addario, leverer godt. Han er en litt bøllete, men egentlig bare en misforstått elleveåring. Med sine småmorsomme replikker letter han virkelig på stemningen i et ellers noe oppbrukt plott.

Michelle Pfeiffer er også god i rollen som fersk enke og Sams mor. Hennes historie er kanskje det mest troverdige og interessante i hele filmen, og burde fått større plass.

“People Like Us” stiller i sjangeren familiedrama for voksne, streite folk. Derfor er det litt overraskende at den i så stor grad bygger på seerens redsel for det unngåelige øyeblikket: Da Frankie prøver å kysse Sam – vi vet jo at det kommer. At oppbygningen til og selve ”hallo, dere er jo søsken!”-øyeblikket stjeler så mye av filmen, er synd. Det hadde vært mye mer interessant å se hvordan familiesituasjonen utviklet seg etter den litt trøblete introduksjonen. Spesielt møtet mellom Sams mor og halvsøsteren hadde vært morsomt å se.

Filmens svakeste punkt er at seeren aldri helt skjønner hvorfor Sam venter så lenge med å avsløre sin egen identitet. Han har egentlig ingen god grunn til å holde familierelasjonen skjult for Frankie, og det hele blir bare irriterende.

Alt i alt er “People Like Us” et modent familiedrama. Den svake historien bæres godt av flinke skuespillere, og det er klart jeg griner når Michelle Pfeiffer gjør det.