4
Barnevennlige, avrevne hoder

Tittel:
The Twilight Saga: Breaking Dawn – Part 2
Sjanger:
Drama, Eventyr, Fantasy, Romantikk
Varighet:
1 t. 55 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Kristen Stewart
  • Robert Pattinson
  • Taylor Lautner
  • Michael Sheen
  • Dakota Fanning
Regissør:
Bill Condon

“Twilight”-sagaens avslutning er over oss – og den er akkurat det alle ventet seg, uavhengig av om man er fan eller ikke.

Inntrykket mitt av at “Twilight” er en elsk-hat-greie står stadig fjellstøtt. Akkurat som marsipangrisen er denne kjærlighetshistorien noe som enten appellerer noe voldsomt til deg, og som du får lyst på mer av – eller så makter du ikke annet enn å gulpe alt opp igjen, for deretter å aldri prøve igjen.

Jeg føler meg litt alene når jeg sier at jeg representerer en mellomting. Ikke når det gjelder marsipangrisen, men som “Twilight”-seer. Jeg ser svakhetene, men gitt at helheten leverer og at noe veier opp, er det ingen grunn til å svartmale prosjektet.

Bella Swan (Kristen Stewart) er nå vampyr – ung, sulten og råsterk. Og sammen med Edward Cullen (Robert Pattinson) utgjør de sammen et par nokså utenkelige foreldre. Barnet, kalt Renesmee, har imidlertid finfine evner – hvilket ikke kan sies om crewet som har animert henne (!) – og et alle tiders fjes. Hvem har ikke det?

Men når de frekke volturiene, anført av Aro (Michael Sheen), får ferten av barnet ser de på henne som en potensiell trussel – og vips, så står hele Cullen-klanen i livsfare. Og her har vi siste dels dramatiske fundament. Oppbygningen mot sagaens episke sluttminutter er kanskje filmens beste periode – spesielt for oss som er litt lei Bellas permanente mykpornofjes. Her får vi nemlig treffe en rekke nye og spennende karakterer. Vel … i hvert fall nye.

Og så – hold deg fast – begynner hodene å rulle. Bokstavelig talt og mildt sagt. I et lite øyeblikk kan man kanskje stusse over at det faktisk er snille, barnevennlige “Twilight” man ser på, men så registrerer man temmelig fort hvor elendige filmens visuelle effekter er – barn blir jo ikke veldig skremt idet de innser at de akkurat rev av huet på barbiedukka si. Og det er vel det som er tanken: Barnevennlige, avrevne hoder.

Snodig er det likevel, for Edward demonstrerte jo tydelig i forrige film at også vampyrer innehar enkelte kroppsvesker.

Men nok om det, og sett bort ifra visuelt fanteri – filmens klimaks er heftig! Ting skjer fort og brutalt, og helheten blir nesten litt overveldende for den som ikke stiller forberedt. Og på tross av nevnte svakheter er det ikke vanskelig å føle med det stakkers barnet – ei heller dets beskyttende foreldre. Dramatikkens utfall betyr plutselig noe. Heia heia!

Så når alt kommer til alt, og stillheten senker seg, tror jeg både fansen og oppgulperne fikk det de ønsket seg – en slutt som støtter den oppfatningen de har av sagaen som helhet, enten det er et filmteknisk makkverk uten gode skuespillere eller et vakkert kjærlighetsepos man selv bare kan drømme om å være del av.

Share Button