3
“Beatles” spiller surt

Tittel:
Beatles
Sjanger:
Drama, Romantikk
Varighet:
1 t. 54 min.
Aldersgrense:
7
Skuespillere:
  • Louis Williams
  • Ole Nicolai Jørgensen
  • Halvor Tangen Schultz
  • Håvard Jackwitz
Regissør:
Peter Flinth

“Beatles”-filmen kunne trengt litt “Help!”.

“Please Please Me”. Det var kravet da “Kon-Tiki”-duoen Espen Sandberg og Joachim Rønning annonserte at de skulle ta Lars Saabye Christensens nasjonalroman til filmen i 2012.

Siden den gang har Sandberg og Rønning dratt til Hollywood for å lage sjørøverfilm, og blitt erstattet av danske Peter Flinth – mannen bak to svindyre, men tannløse “Arn”-adapsjoner.

Så nå skal det avgjøres: Er “Beatles”-filmatiseringen blitt en “Magical Mystery Tour” langs Frogners forgylte gater på 60-tallet, eller en film som gjør seg best i en gul ubåt på vei ned i dypet for aldri å bli sett igjen?

Vel … Den er nærmere det siste enn det første.

Det har for så vidt ligget i kortene en stund: Først stakk Sandberg og Rønning. På manusfronten ble det avgjort at bokas tidsspenn på syv år og tre skoletrinn skulle komprimeres til én sprengferdig sensommer. Det betydde selvfølgelig at de lengste av kildematerialets røde tråder ble nøstet opp og lagt til side i manuset.

Uansett: Det som er igjen av “Beatles” handler altså om de fire Oslo-gutta Kim, Seb, Ola og Gunnar – et umusikalsk anlagt firkløver som drømmer om å bli like store som heltene i … (trommevirvel) The Beatles. I løpet av skoleåret 1967/68 får de sine første møter med jenter, alkohol og “Sgt. Peppers Lonely Hearts Club Band”.

Å kutte litt i flesket når man adapterer bok til film er hverdagskost. Å fjerne selve sjelen i fortellingen, er ikke like gjengs. Boka “Beatles” gjorde suksess som oppvekstroman i årene 1965-72. Filmen “Beatles” er mer for en “best of”-samling å regne. De fleste av bokas definerende sider er revet ut. Ikke minst verkets titulære kjennetegn: Parallellene mellom Frogner-firkløveret og karrièreløpet til The Beatles.

Det hadde filmen kanskje sluppet unna med, dersom de hadde fortalt restene av historien på en ryddig måte. Den gang ei. “Beatles” er en langdryg og tidvis kjedelig film. Brutalt, men sant. Det meste av skylden må tildeles manuset og klippingen. Det meste annet sitter nemlig ganske bra: Tidskoloritten dukker unna “Olsenbanden Jr.”-vibbene, cinematografien er flott, skuespillet stort sett solid.

I tillegg får vi servert originale Beatles-låter. Filmens hellige gral på musikkfronten. Gralen er likevel sparsomt brukt, og må ofte vike for alternative tolkninger. Blant annet er rulleteksten offer for en coverlåt så bedriten at George Harrisons gitar hadde hylgrått.

“Beatles”-filmen gjør et greit forsøk, men boka er fortsatt et langt bedre alternativ  “Eight Days a Week.”