4
Begravelse etter begravelse

Tittel:
Still Life
Sjanger:
Drama
Varighet:
1 t. 32 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Eddie Marsan
  • Joanne Froggatt
  • Karen Drury
  • Andrew Buchan
Regissør:
Uberto Pasolini

En film om det som skjer når noen blir funnet død i leiligheten sin etter en uke fordi naboene har klaget på lukten, og det eneste sporet på kontakt med omverdenen er et julekort fra katten.

John May (Eddie Marsan) jobber i kommunen. Det han gjør, er å ordne papirarbeid og begravelse for folk som ikke har noen pårørende.

Tankene går raskt til Kristoffer Schaus lille bok “På vegne av venner” som tar for seg samme tema. Og oppmerksomheten rundt den utgivelsen viser at dette er noe folk fascineres av.

Tilbake til John May – som tar jobben litt vel seriøst. Men kan man egentlig annet? I sin nitidige søken etter de avdødes slektninger kommer han over mange mer eller mindre triste skjebner. Og oftere enn det motsatte, vil ikke de slektningene han til slutt greier å oppdrive, ha noe med begravelsen å gjøre.

Siden detektivarbeidet allerede er utført, kan May skrive detaljerte minnetaler, og velge ut akkurat den rette musikken for anledningen. Den enslige kattedamen, den jødiske piloten som mistet kontakten med sin eneste sønn, og så videre – de får alle begravelsen skreddersydd.

Til slutt havner de i Mays private fotoalbum, noe som kanskje er det tristeste av alt. For han som alltid er der for de døde, har ikke noe liv blant de levende selv. Men det var kanskje heller ikke så overraskende.

Eddie Marsan gjør heldigvis sitt til at hovedpersonen har sin sjarm, og ikke ender opp som en altfor stusslig, ensom mann.

Selvfølgelig blir Mays grundige, eller langsomme, metoder etter hvert for kostbare for kommunen, som vil ha nye, mer moderne tider. Kanskje litt vel karikert – de andre kommuneansatte er nemlig stort sett bare dumme og veldig opptatt av tid og penger.

Da Mays siste sak i tillegg viser seg å være John Mays nabo – som han aldri har møtt, sier det seg vel selv at jakten på denne fyllikens familie blir ekstra personlig.

“Still Life” er en stille film om døden – og dermed livet. Mer treffende tittel skal en altså lete lenge etter. Men det er ikke til å unngå å tenke at dette må det da ha vært laget film om før?

Det har det nok også, og alt i alt har ikke filmen så mye originalt å by på. Men det gjør ikke så mye. “Still Life” handler om mennesker som lever sine liv helt til de plutselig ikke finnes lenger, og hvorfor vi bør bry oss. Det høres kanskje nitrist ut, men det er egentlig helt fint, og til tider nesten litt koselig.