5
Best i rekken

Tittel:
Harry Potter og Halvblodsprinsen
Sjanger:
Eventyr, Familie, Fantasy
Varighet:
2 t. 33 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Daniel Radcliffe
  • Rupert Grint
  • Emma Watson
  • Jim Broadbent
  • Robbie Coltrane
  • Michael Gambon
  • Maggie Smith
  • Alan Rickman
  • David Thewlis
  • Helena Bonham Carter
Regissør:
David Yates

Latteren sitter løsere, tårene presser på og rygghåret reiser seg av skrekk. Harry Potter er tilbake – mer gjennomført enn noen gang.

At trollmannsverdenen inneholder farer er ingen hemmelighet. Nå er imidlertid forholdene blitt langt skumlere enn før, og Harry har som “den utvalgte” en stor oppgave foran seg. Vi snakker naturligvis om liv og død – kampen mellom Harry og han-hvis-navn-egentlig-må-være-unevnt – den hevnlystne trollmannsskurken Voldemort.

I tillegg til Voldemort og dødseterne hans, møter Harry og vennene hans også andre utfordringer, av en helt annen karakter. Hormonene har nemlig fått frie tøyler, og dermed florerer Galtvort av frivillige munn-mot-munn-metoder, intriger og følelsesladede utbrudd. Dette står jo i sterk kontrast til filmens største problemstilling, men det opptrer likevel som et friskt og humoristisk avbrekk fra den dystre tilværelsen Harry og rektor Humlesnurr kjemper imot.

Og det setter vi stor pris på. Det uviktige og hverdagslige ved livet på Galtvort, er nemlig i stor grad gjemt vekk i de foregående filmene. I denne har filmskaperne satt av litt plass. Og det takker vi for. Vi trenger litt pusterom innimellom alt det vonde og viktige. Som for eksempel noen harmløse eksplosjoner fra eliksirtimene og noen brukne ben som følge av rumpeldunk-trening.

Siden den første Harry Potter-filmen kom på lerretet har det skjedd mye. Og den absolutt største forandringen er å finne i de unge skuespillernes utseende. De har vokst – ikke bare parallelt med filmene, men de har også vokst seg godt til rette med sine respektive karakterer. Den Potter-fiendtlige Draco Malfang kommer kanskje best ut av det. Rolleinnehaver Tom Felton vet å se ond ut. Og mens Nilus Langballe har blitt en voksen mann, har Hermine Grang virkelig sprunget ut i full blomst, og fremstår som alt annet enn den rufsete bokormen hun blir beskrevet som i boken. I tillegg til disse “barna” har filmskaperne anskaffet seg et pent ensemble med godt voksne skuespillere. De gjør jobben, og kanskje mest fremtredende av dem er Alan Rickman med sin velkjente rollefigur, Professor Slur.

Om vi skal nevne et minus ved listen over skuespillere, faller det på – hold dere fast – hovedpersonen selv. Daniel Radcliffe har aldri kommet 100 prosent overens med Harry Potter, og resultatet er ofte ikke så troverdig som vi bør kunne forvente.

Det helhetlige resultatet av denne nyeste filmen i serien, er imidlertid veldig bra. Humoren sitter som aldri før, og noen av scenene lammer deg av tjukk gåsehud og sin storslagne fremtoning. Det som også er bra, dessverre ikke for samtlige, er at filmen er sabla skummel. For første gang i Harry Potter-filmatiseringens historie lager man det som er skummelt i boka like skummelt i filmen – og da blir det skummelt! Jeg må ærlig innrømme at jeg, etter å ha sett filmen, setter et stort spørsmålstegn ved 11-årsgrensen den innehar. Filmen overrasket meg med sine grøsserske tilnærminger – ikke særlig trivelig for elleveåringer.

Ellers så er jeg bare pinglete. Mulig det.

Uansett er det et problem. Filmen blir nemlig litt for voksen for barn, samtidig som den er litt for barnslig for voksne – og det er en noe uheldig blanding. Men la oss anse det som flisespikkeri i den store sammenheng. Denne filmen fortjener ros. Ventetiden var på ingen måte forgjeves, og selv om noen kanskje vil mene at dette bare var en transportetappe og en oppbygning mot neste film – dere har helt rett, men hvilken fantastisk lissepasning det er! Nå er standarden foran den store finalen satt.