2
Best ikke servert i det hele tatt

Tittel:
Hevn
Sjanger:
Drama, Thriller
Varighet:
1 t. 40 min.
Aldersgrense:
12
Skuespillere:
  • Siren Jørgensen
  • Frode Winther
  • Maria Bock
  • Anders Baasmo Christiansen
  • Trond Espen Seim
  • Helene Bergsholm
Regissør:
Kjersti Steinsbø

Et trist aspekt ved å være publikumer i Norge er å måtte forholde seg til mytologien rundt norsk film. Forholdet mellom nordmenn og filmene vi produserer er ikke spesielt godt.

Hver gang man setter seg ned i kinosetet, og en ny norsk film lyser opp lerretet, så prøver man å overbevise seg selv: Denne gangen skal det bli annerledes, denne gangen skal en nykommer klare brasene. En som ikke er Hamer, Trier eller Olin; Giæver eller Johnsen.

Dessverre hører de positive overraskelsene med til sjeldenhetene, og man forlater salen like forstemt som man entrer den. I tilfellet “Hevn” glir det hele beklageligvis over i depresjon.

Vi kan fiksere på det opplagte, men la oss heller ta et skritt tilbake og prøve å forstå. Forbi teatralsk skuespill, stiv dialog og mangel på gode ideer; hva er det som egentlig går galt? Sluttproduktet er “Hevn”, men hvorfor feiler det hele så grundig?

Det første som slår en er at det finnes et enormt gap mellom det håndverksmessige, og arbeidet gjort av de med mer kreative verv. Fotografi og real-lyd setter en effektiv og passende stemning i åpningsminuttene, men blir ødslet bort på intetsigende regi og hodeløst manus.

Filmen heter “Hevn”, og det insisteres på at det er spennende at en person som helt opplagt har ankommet et tettsted for å utøve det titulære, putter hånden sin i en veske for å holde på et skjult objekt. Førsteinntrykket er med andre ord at jeg sitter i flerfoldige minutter og irriterer meg over at musikk og klipp prøver å prakke på meg et fullstendig ulogisk sett med følelser. Jeg har verken sympati eller antipati med eller mot noen av karakterene på dette tidspunktet, og jeg har ingen interesse av å vite hva som er i vesken.

Denne litt tilfeldige tilnærmingen til bruk av filmatiske virkemidler er gjennomgående. Istedenfor å bestemme seg for en sjangermessig klangbunn og bygge opp under denne, soser man rundt i forskjellige modi, uten å helt forstå seg på hvor det hele bærer, og hvorfor noen skulle finne ferden interessant.

De mest spennende øyeblikkene finner sted når man begynner å lure på om man har duppet av et øyeblikk, og misset vesentlig dialog som ville ha sådd mistillit eller komplisert noen av karakterene—men det har man selvfølgelig ikke. Alle er akkurat de man tror de er, og det forblir de fra begynnelse til slutt. Fra Anders Baasmo Christiansen med hull i ørene (tøffing og tidligere forbryter med et hjerte av gull), via Helene Bergsholm som drikker øl (ungdom med problemer) til den lokale MC-klubben (banker opp folk for et godt ord).

At Ingvar Ambjørnsen står for boken filmen er basert på gjør bare at man i enda større grad lurer på hvorfor noen trodde dette ville gjøre seg på film. Kompleksitet i karakterer kommer ikke av seg selv i et visuelt medium. Det kan godt være at det er meningen at karakterene skal ha et rikt indre liv, men det man faktisk sitter og ser på er et knippe pappfigurer som fullstendig lineært beveger seg gjennom et plott helt uten spenningsmomenter.

Jeg kunne ha klaget på de pinlige tekstmeldingene man forsøker å stjele fra Fincher, det absurde i en arbitrært tilstedeværende kjøkkenkniv, og et utall andre irritasjonsmomenter, men jeg skal avslutte marginalt mindre surmaget.

Maria Bock klarer på mirakuløst vis å trosse mangelfull regi og manusforfatteri, og kommer fra det hele med æren i behold. Det fortjener skryt. Anna Myking produserer en rekke nydelige innstillinger, mange hvis nytteverdi langt overgår hva de brukes til i “Hevn”. Måtte hun fotografere i lang tid fremover. Når det gjelder regissør og manusforfatter Kjersti Steinbø, så kan jeg ikke annet gjøre enn å håpe at dette var et første famlende feilsteg, og at fortsettelsen blir bedre. Mye bedre.