6
Beste animasjonsfilmen på lenge

Tittel:
Ernest og Celestine
Sjanger:
Animasjon, Familie
Varighet:
1 t. 20 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Regissør:
Stéphane Aubier, Vincent Patar, Benjamin Renner
Originalstemmer:
  • Lambert Wilson
  • Pauline Brunner
Norske stemmer:
  • Stig Henrik Hoff
  • Kaia Varjord
  • Gisken Armand

“Ernest og Celestine” er en film for de aller minste. Og alle som er eldre enn dem.

Under bakken bor musene, som har bygget sitt imperium på en dedikert tannhelsetjeneste. Tennene dere slites nemlig fort ned i all entrepenørskapen, og de er avhengige av konstant påfyll, som med fare for liv og lemmer stjeles fra bjørnene som bor i byen over bakken. Men den lille musejenta Celestine (Kaia Varjord) er like skeptisk til skremselspropagandaen rundt bjørnene som hun er til et fremtidig yrke som tannlege, og når et tannmus-oppdrag går riktig galt blir hun kjent med loffer-bjørnen Ernest (Stig Henrik Hoff).

Ernest er utstøtt i byen, og har mest lyst til å spise den lille musejenta, men Celestine snakker ham rundt lillefingeren, og snart er de to bestevenner. Ettersøkte bestevenner, skal det vise seg, for lovens lange bjørnearm og korte musebatong har litt av hvert de skulle ha sagt om mus og bjørner som henger sammen og bryter seg inn i butikker og slikt.

Det er sjelden jeg opplever en såpass finslepen balanse mellom engasjerende historie og barnevennlighet. Denne filmen er både spennende og morsom, og svært velfortalt. Særlig vil jeg trekke frem de to synkrone rettssakene som er mesterlig skrevet og regissert. Animasjonen har hentet mye av sin personlighet fra Hayao Miyazakis pennestrøk, samtidig som hvert eneste bilde er en fantastisk akvarellillustrasjon. Mange av scenene har ganske statisk kamera, men det er like bevisst som Wes Andersons gardiner; filmen ser ut som en levende barnebok.

Men aller viktigst er personlighetene. Selv om karaktergalleriet generelt er solid, bæres denne filmen av de sterke hovedpersonene. Celestine er fyrrig, modig og latterlig snusfornuftig, men behersker også en kjærlig side. Ernest er klønete og tragikomisk, men også sjarmerende og gullhjertet. En av hans beste scener er i starten, når han ivrig forsøker å spille til seg en slant på så mange instrumenter som mulig.

Det er vanskelig å finne noe galt med “Ernest og Celestine”, som til å være barnefilm briljerer langt utenfor sin egen bås. Hvis jeg skal trekke frem noe, må det kanskje være at ingenting er voldsomt overraskende, filmen følger formelen til punkt og prikke, helt ned til franske trekkspill og pianotriller. Men det er elegant, vakkert og aldri kjedelig. Ikke la vannfargene og de søte musene skremme deg (da er du utrolig lettskremt); gå og se denne, med eller uten barn på slep!