4
Bestemor Gloria byr seg fram

Tittel:
Gloria
Sjanger:
Drama, Romantikk
Varighet:
1 t. 50 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Paulina García
  • Sergio Hernández
  • Diego Fontecilla
  • Fabiola Zamora
Regissør:
Sebastián Lelio

Denne setningen brukes nok ikke altfor ofte: Gamlemor Gloria får seg noe, og det føles svært tilfredsstillende for den som ser på.

For å forklare: Gloria (spilt av Paulina García) er en skilt dame i slutten av 50-årene. Hennes triste og ensomme liv går ut på å jobbe på dagene, mens hun fyller fritiden på kveldene med å oppsøke et utested hvor hun danser og flørter med menn. En kveld oppnår hun ønsket kontakt med Rodolfo, som hun finner tonen med og har sex med – allerede første kveld. De begynner å treffes oftere, de kliner litt, og så har de sex igjen. Man kan vel kalle dem kjærester.

Men det som ser ut til å være et deilig avbrekk fra en ellers kjedelig hverdag, viser seg å utarte seg en vei som Gloria ikke setter pris på. Rodolfo holder noe hemmelig for henne, og vil ikke involvere henne i sitt private liv. Så bra at Gloria er en sterk kvinneskikkelse, da.

For er det noe “Gloria” fronter så er det kvinners behov for å stå opp for seg selv. Karakteren Gloria er svært så selvbevisst på det området. Går det litt i oppoverbakke, setter hun seg ikke ned for å gråte. Tvert imot. Hun tar affære, går sin egen vei, og jammen er hun tøsete også – på sine premisser. Dette til tross for at hun til tider er tilnærmet usynlig og på desperat indre søken etter en ny partner i livet sitt.

Og da må vi jo innom aldersgrensen på filmen – eller mangelen på den. En god del nakenhet, glimt av kjønnsorgan og generelt mye seksuelle undertoner burde vel kvalifisere til høyere aldersgrense. Til tider dugger det jo på lerretet!

Regissør Sebastían Lelio gjør en god figur der han balanserer godt mellom de eksplisitte scenene og de dunkle scenene hvor den ensomme aldrende damen kjører i bilen sin – syngende. Det legges aldri skjul på at denne damen ønsker noe mer her i livet. En siste sjanse på ekte kjærlighet, kanskje?

Lelio satser høyt og lar den gnistrende gode Paulina García spille ut det hun er god for. Ingen av dem er redde og det gir høyde for at García kan leke seg foran kamera, gjerne med alle andre ute av fokus, og gjerne uten dialog også. De små nyansene i ansiktet og kroppsspråket mestrer hun perfekt for denne rollen. Hun tar Gloria ut av skyggen og inn i lyset hvor hun hører hjemme, og som seer kjøper man pakka. Gloria fremstår først litt tilbakeholden og sårbar, men hun viser seg å bli en svært sympatisk heltinne for alle kvinner der ute.

Det eneste Lelio ikke klarer å formidle er den andre siden av saken. OK, så er kanskje ikke behovet for å se det veldig stort, men man kunne ønske at Lelio dvelet litt ved å gi oss litt mer informasjon om hensiktene til Rodolfo. Det føles som om Lelio ikke vil la oss bli kjent med ham, og det er veldig dumt. Det er i scenene hvor Rodolfo har Gloria på egenhånd hvor de begge slår ut i full blomst og slipper seg helt løs.

Filmens progresjon er også litt laber, så man føler at det skal skje noe helt spektakulært for å løfte den inn i tredje akt. Det skjer derimot ikke, og filmen blir dermed en liten skuffelse – til tross for at García stråler fra start til slutt. Tematikken og historien utvikler seg dessverre ikke nok til å legge hele hjertet og sjelen i det som skjer.