5
Bibelen på sitt verste

Tittel:
Korsveien
Sjanger:
Drama
Varighet:
1 t. 50 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Lea van Acken
  • Franziska Weisz
  • Lucie Aron
  • Florian Stetter
Regissør:
Dietrich Brüggemann

Bare én vei fører til Rom, og den er smal.

“Korsveien” forteller en historie om hvor galt det kan gå hvis man tolker Bibelen fullstendig bokstavelig. Da vil man i verste fall gjøre alt for å komme til himmelen. Kristen ekstremisme føles dermed vel så destruktiv som annen ekstremisme. Den største forskjellen er at man i Jesu navn ofrer seg selv – og ingen andre.

Likevel kan offeret være fullstendig uskyldig.

Tenårige Maria (Lea van Acken) kommer fra en familie som mener jazz er djevelens verk, gymtimer bør være kjønnsdelt og det å unngå godteri er en dyd. Livet på jorda er midlertidig og er bare til for å legge grunnlaget for himmelsøknaden. Samtidig har ikke lillebror på fire år begynt å snakke ennå, og ingen veit akkurat hva som er problemet.

I kirka deres lærer Maria at det å gjøre offer kan resultere i mirakler og at det største offeret man kan gi til Jesus er seg selv. Dermed er et farlig frø sådd.

Maria går gradvis mer og mer målbevisst mot sin egen undergang, og vi følger henne hele veien. Utviklinga føles uunngåelig, men nesten uutholdelig ubehagelig.

Filmen er delt opp i fjorten kapitler som alle er oppkalt etter én av de fjorten delene av Jesu korsvei: Jesus blir dømt til døden, Jesus tar korset på skuldrene, Jesus faller under korset for første gang, og så videre. Vi veit alle hvordan det går. Umiddelbart skjønner vi hvor filmen vil og hva den vil fortelle. Det oppleves som å stå i køen til tidenes verste berg-og-dal-bane; du har sett alle andre ta den, og snart er det din tur.

I hvert av kapitlene, som varer omtrent ti minutter, er kameraet fullstendig stillestående. Effekten blir teatralsk, men likevel autentisk. Denne minimalistiske stilen er gjennomgående: Ingen musikk. Nærmest teatralsk scenografi. Én eneste gang i løpet av filmen beveger filmkameraet på seg. Vi er altså skjerma for akkurat de tingene familien anser som jævlige – i ordets rette forstand. Vi er skjerma for verdslig estetikk. Alt som gjenstår er naken ærlighet.

Og enormt godt skuespill.

Enkelte scener fremstår som litt i overkant teater-aktige, men i all hovedsak oppleves de filmtekniske valgene som en blanding av Wes Anderson-filmer og “Birdman”. De fungerer altså glimrende.

Man sitter igjen med en følelse av at livet er kjekt og til for å nytes. Det hadde vært synd å kaste det bort, i alle fall.