2
Billig B-thriller

Tittel:
The Loft
Sjanger:
Drama, Krim, Thriller
Varighet:
1 t. 37 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Karl Urban
  • James Marsden
  • Wentworth Miller
  • Matthias Schoenaerts
  • Eric Stonestreet
Regissør:
Erik Van Looy

Når en film er ferdig innspilt i 2011, og ikke har premiere før 2015, lover det neppe godt.

Fem venner deler en loftsleilighet, for å ha et “billig” og diskré sted å kunne ligge rundt med kvinner som ikke er deres koner. Helt til det en dag det ligger en død kvinne i senga. Ingen andre enn de fem har nøkkel til leiligheten. Nå må de finne ut hvem av dem som er morderen.

“The Loft” har et ålreit nok utgangspunkt, en kammerspill-thriller i stil med Hitchcocks “The Rope” og mange andre lignende thrillere. Problemet er bare at filmen overvurderer vår interesse i det generiske oppsettet, og filmen makter aldri å være original.

Vi finner habile skuespillere som Karl Urban, James Marsden og Matthias Schoenaerts i de forskjellige rollene og de gjør en helt OK jobb. De får oss i alle fall til å hate alle deres karakterer. Filmen er en øvelse i å se hvor mange karakterer man kan gjøre helt ufordraglige. De er en gjeng med rike misogynister som er så notoriske utro at de trenger en egen leilighet, fordi hotellregninger på kredittkortet er så stress og utrygt. Dette er utrolig nok en remake av en belgisk hitfilm og jeg kan ikke skjønne at noen syntes denne filmen var verdt å lage to ganger. Nå kan det jo hende at originalen faktisk er noe bedre, men med tanke på at regissør Erik Van Looy står bak den også, er skepsisen overhengende.

Man kunne forsåvidt tilgitt filmens kvinnehatende tone, om det hadde ledet opp til et poeng eller noe som ga mening, men nei – karakterene bare er slik, uten at det nødvendigvis brukes til å belyse noe mer i forholdet mellom kvinner og menn. Gud forby om filmen faktisk var litt interessant – det kan vi ikke ha noe av i “The Loft”.

Både som kammerspill og thriller er filmen ganske ubrukelig. Kammerspillets attraksjon ligger i å se karakterer som kjemper hverandre verbalt og hvordan det informerer hvem de selv er og hvem de andre karakterne er. Det er karakterenes utvikling som er gleden og ikke nødvendigvis plottet. Her har de gjort plottet til hovedattraksjonen, og unnlatt å gi noen særlig personlighetstrekk med unntak av “rik douchebag”. Det funker liksom ikke helt, når krimmysteriet ikke er noe særlig gripende.

Filmens tvister overrasker noenlunde, men det er fordi det dukker opp fra intet – det bygges aldri opp til noen av tvistene, ingen av de føles organiske, de dukker som regel bare opp i overdramatiske flashbacks der alt avsløres. Slik sett har du som publikum aldri noen mulighet til å løse mysteriet samtidig som karakterne. Du er bare nødt til å vente å se. Hadde det ennå vært spennende så hadde det kanskje vært pengene verdt, men det er det ei.

“The Loft” er en billig B-thriller-remake som har ligget på filmstudioets hylle siden 2011. Bare dét burde fortelle deg alt om du trenger å vite om den.