5
Bingo, Django!

Tittel:
Django Unchained
Sjanger:
Action, Drama, Western
Varighet:
2 t. 45 min.
Aldersgrense:
18
Skuespillere:
  • Jamie Foxx
  • Christoph Waltz
  • Leonardo DiCaprio
  • Kerry Washington
  • Samuel L. Jackson
  • Jonah Hill
Regissør:
Quentin Tarantino

Tarantinos blodige slave-western er nok ikke hans beste verk, men han har skapt en enestående helt i Django.

Man kan gjerne kritisere Quentin Tarantino for å være repeterende. Litt spaghetti-western, en dæsj blaxploitation og en god dose hevn. Det kan virke som den samme gamle formelen han har fulgt slavisk de siste årene. Men selv om grunningrediensene er de samme, klarer Tarantino likevel å koke opp nok en unik hovedrett.

“Django Unchained” er en western, som egentlig er mer southern i tematikk. Det er 1858, en tid da hvite amerikanere hadde en greie for å eie manerer og svarte mennesker. Den tyske, men uhyre karismatiske tannlege-turned-dusørjegeren, Dr. King Schultz (Christoph Waltz) blir tjommi med slaven Django (Jamie Foxx), og sammen lager de kadaver av sadister og kriminelle. Django synes det er fett å få spenn for å drepe dustehvitinger, men han savner kona si – så Schultz tilbyr å finne ut hvilken plantasje hun bedriver sine ikke-så-fridager, for deretter å assistere Django i en litt komisk, men blodig grotesk redningsaksjon.

Både Foxx og Waltz presterer glimrende som revolverbærende rytterduo, men havner etter hvert i skyggen av sistebossene på Candyland. Calvin Candie (Leonardo DiCaprio), en dødelig sjarmerende slaveeier som er like hat- og elskbar som Hans Landa i “Inglourious Basterds”, leverer en fantastisk monolog hvor han begrunner slavenes underdanighet gjennom kalkunvitenskapen frenologi. Dessuten er Candies nifse, slavehatende Uncle Tom-husneger, Stephen, nødt til å være Samuel L. Jacksons beste prestasjon siden “Jackie Brown”.

Historiefortellingen er Tarantino på sitt minst komplekse. Ingen parallelle handlinger. Ingen store tidshopp (selvsagt utenom et par flashbacks og montasjer). Og kun én hovedfyr. Det gjør historien desto enklere å forholde seg til, og man føler hans personlige hevnlyst mer intenst. Litt som The Bride i “Kill Bill”, men også litt annerledes. For hevnen er ikke bare på vegne av Django, men på vegne av alle slavene og deres etterkommere. Akkurat som det Tarantino gjorde for jødene sist gang. Men med en karakter og ett navn å forholde seg til, har det blitt skapt en sterkere mytisk figur nå.

En ting som alltid har hjulpet på magien i Tarantinos filmer, er hans enestående sans for knitrende soundtracks. Helt siden “Reservoir Dogs” og fram til “Inglourious Basterds”, har han støttet seg mer på kreativ bruk av både kjent og obskur kildemusikk, framfor å få musikk skreddersydd til sine filmer. Joda, RZA hadde den O-Ren Ishii-låta på “Kill Bill”-plata. Men uansett. Derfor er det et lite nederlag når Tarantino, i filmens siste halvdel, tyr til låter som er så banalt overforklarende, som made-for-Django-låtene “Freedom”, “100 Black Coffins”, og “Who Did That to You?”. Låtene blir så kontemporære at de nesten kaster deg ut av filmen. Vi trengte heller ikke stemmen til Tupac over “The Payback”. Filmens store minus, sammen med en altfor lang, og ikke fullt så morsom diskusjon mellom nyetablerte klansmenn.

Men … Nå har brune gutter endelig fått en kåbbåi de kan kle seg ut som.

Jeg er lei av fjær i håret.