2
Bittersøt og veldig ekkel

Tittel:
Wetlands
Sjanger:
Drama, Komedie
Varighet:
1 t. 45 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Carla Juri
  • Meret Becker
  • Axel Milberg
  • Christoph Letkowski
Regissør:
David Wnendt

Det er ikke ofte man ser tyske dramakomedier med så sterke seksuelle fetish-undertoner som hos “Wetlands”. Du er herved advart.

Carla Juri spiller den unge Helen, som bruker veldig mye tid på å motsette seg sin mors tanker om hygiene. Gjennom oppveksten har Helen fått vite at man skal være ren i underlivet til enhver tid, og dette har gjort at Helen nå – i mer voksen alder – gjør stikk motsatt. Hun elsker å gni underlivet sitt mot et motbydelig ekkelt toalettlokk. Helst uten å gjøre rent etterpå. Undertøyet kan hun gå med i en drøy uke, uten at hun bryr seg. Jo verre, jo bedre. Så og si. Alt er en del av henne og livet hun lever, samtidig som at hun lever i håpet om at moren og faren skal finne sammen igjen.

Tematikk som involverer en snodig fetish om å være veldig uren nedentil til enhver tid, er litt usmakelig. Ikke bare litt heller, forresten. Jeg bare slenger ut en advarsel nå: Se ikke filmen om du spiser, eller om du har tenkt til å spise ved filmens slutt. Filmen er nemlig en appetittdreper av de sjeldne. I hvert fall innen sin sjanger. Grøssere i stil med “Hostel” og “Saw” kan jo også gjøre sitt med appetitten, men de har jo nesten som formål å sørge for ubalanse i magesekken. Denne filmen forsøker å fortelle en historie om en jente som desperat forsøker å gjenforene sine skilte foreldre, kun avbrutt av denne sykelige fascinasjonen for ubalanse i underlivet.

Ekkelheten når taket i enkelte scener, men det er likevel noe søtt over hvor iherdig og bastant Carla Juri portretterer en jente i … vel, ubalanse. På den ene siden er hun det sorte fåret som går sin egen vei og motsetter seg foreldrene, samtidig som hun er ganske gal og utadvent når det gjelder sex og eksperimentering. Den andre siden av henne er utrolig innesluttet når det gjelder å si sine meninger til foreldrene, og hvordan de som foreldre har oppfostret henne. Det er en jente som skriker etter å bli hørt, og bruker den energien på noe helt annet – og ganske bisart.

Det dramatiske som ligger i bunnen her er full av muligheter for granskning, tolkning og analysering, men om man ser på de komiske aspektene ved filmene vil jeg lett si at den feiler. Latteren er aldri rett rundt hjørnet, de komiske situasjonene bikker ofte over i ekle scener som gjør at jeg ønsker å snu meg bort. På det verste var filmen så lite morsom og kvalmende at ønsket om filmens slutt var enormt. Heldigvis klarer den i de tilfellene å flytte fokuset over på de undertonene som gjør at filmen faktisk ikke blir så verst. Den blir faktisk litt bittersøt.

Carla Juri spiller godt og har en lekenhet som er sjelden i slike utfordrende roller. Hun takler det meste som kommer hennes vei, selv om regissør David Wnendt sliter med å få til den komiske timingen. Der er hun faktisk aldri alene, med unntak av moren (spilt av Meret Becker) som med sin halvstramme maske klarer å gi fra seg noen hint om morsomheter. Det er faktisk nesten sånn at de tester smilebåndsfunksjonen hos publikum.

Som komedie er ikke “Wetlands” god nok, selv om Wnendt har en god plan bak hele prosjektet. Wnendt må bare lære seg forskjellen mellom å tøye å strikken og det å fundere over hvor restene etter en fysisk hard påkjenning er.