4
Burde ha omfavnet døden

Tittel:
Irenes to liv
Sjanger:
Drama
Varighet:
1 t. 36 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Jasmine Trinca
  • Carlo Cecchi
  • Libero De Rienzo
  • Vinicio Marchioni
Regissør:
Valeria Golino

“Irenes to liv” gjør seg selv en bjørnetjeneste. Den dreier seg rundt et tema som er så interessant at dens rollefigurer nesten ikke burde snakke om noe som helst annet.

Mange vil kunne kjenne igjen skuespiller og italiener Valeria Golino fra filmer som “Rainman”, “Hot Shots!” og noen andre amerikanske actionfilmer som det ikke er verdt å nevne. Hun var en av nittitallets heite damer i nød. Kurt Russell fikk kjørt seg. Hvis det er lov å si. Uansett – nå har hun prøvd seg bak kamera for første gang, og resultatet er det absolutt verdt å nevne.

Trailerne til filmen unngår snodig nok filmens tema – trolig for at ditt første møte med det blir i kinosalen. Uheldigvis er det ufornuftig å unngå temaet i anmeldelsen. Du er nå advart.

Irene (Jasmine Trinca) reiser alene helt fra Italia til Mexico for å dra på et apotek og si “hunden min er syk. Jeg vil avlive den selv”, og deretter kjøpe to av det preparatet hun bare trenger ett av. Med ett skjønner vi hva som er på ferde. Hun skal ikke drepe en hund, men hun skal heller ikke drepe seg selv. Hun skal drepe folk som bokstavelig talt ber om det.

Tilbake i Italia gjør hun nettopp det. Igjen og igjen.

Golino vil uskadeliggjøre eutanasi. Hun vil gjøre det naturlig ved å gjøre det hverdagslig. Død er jo naturlig nok, det, så det er jo en god tanke. Fremgangsmåten hennes er ikke først og fremst å skildre eutanasi, men å skildre livet til en person som driver med det. “Irenes to liv” handler altså om to ting: Irenes profesjonelle og dødsinteressante liv på den ene sida, og hennes egne, mindre interessante liv på den andre. Dette fungerer sånn halvveis fordi Irene er litt for flink til å isolere sine to liv fra hverandre.

Filmen er på sitt utvilsomt sterkeste i møtene med “pasienter”. Irene fremstår profesjonelt kald, noe som er både heldig og uheldig når man er minutter ifra å arkivere klienten for godt. Samtidig føles samtalene med disse både ekte og spennende. Ellers har Irene sex minst seks ganger i løpet av filmen. Dette blir ikke bare en kontrast – det blir også unødvendig.

Musikken vi hører er stort sett den samme som Irene har på øret. Dette skaper en veldig god sammensveisning av de to verdenene, men sammen med ovennevnte er det fare for smør på flesk.

Jasmine Trinca er glimrende som dypt medfølende dødsportvakt. Hun klarer å rettferdiggjøre handlingene med både ord og kroppsspråk. På samme tid setter hun publikum i en litt vanskelig situasjon: Hvem er det greit å drepe? Syke, svake, gamle, triste, stygge? Filmen selv dveler ikke like lenge ved dette som Irene synes å gjøre.

Til syvende og sist blir “Irenes to liv” en ganske interessant dramafilm om en ung dame med en ekstremt interessant jobb.