2
Bye, bye, miss American Pie …

Tittel:
World Invasion: Battle Los Angeles
Sjanger:
Action, Alien, Science fiction
Varighet:
1t. 56 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Aaron Eckhart
  • Michelle Rodriguez
  • Bridget Moynahan
  • Ne-Yo
Regissør:
Jonathan Liebesman

… og alt annet USA-basert for den saks skyld, for her kommer romvesnene! Og det blir et svare søl av blod, gørr og ikke minst klisjeer.

Aaron Eckhart, kjent fra genistreker som “Thank you for Smoking” og “The Dark Knight”, spiller her sersjant Michael Nantz, som bare minutter etter å ha levert sin oppsigelse, blir rekruttert inn igjen for å evakuere enkelte deler av Los Angeles etter mistenkelige meteorregn. Det viser seg imidlertid at dette ikke er et meteorregn, men tusenvis av aliens som er ute etter å legge hele jorden til grunne, for så å stjele vannet vårt. Sett dette før? Tenkte meg det.

Her starter altså to snaue timer med endeløse voldsorgier og amerikanske klisjeer. Det første er forsåvidt greit, den andre kunne vi fint vært foruten. Her har regissør Jonathan Liebesman og manusforfatter Christopher Bertolini brukt all sin kløkt og vilje til å presse samtlige av filmverdenens klisjeer inn i én film, på under to timer (som i seg selv for så vidt er imponerende)! Skuespillerne lirer av seg replikker, den ene latterligere enn den andre, som selv ville fått forfatteren av “Pearl Harbor” til å snu seg bort i vantro. Alt dette uten så mye som et snev av sjangerironi, eller selvinnsikt.

Det overfylte klisjébegeret er  imidlertid ikke filmens største problem. Karakterene, hvis strabasiøse ferd gjennom LAs alienokkuperte gater vi følger, vekker overhodet ingen sympati eller medfølelse hos denne anmelderen. De får ingen dybde, ingen egen personlighet gjennom det lille vi får vite om hver enkelt, noe som fører til at man rett og slett gir blanke i om hvorvidt de vil overleve eller ikke. De blir som lekesoldater; hule, og farlig nær plast.

Dette er en film med ingenting nytt å fortelle, til en sjanger som er stappfull av diverse USA-invasjoner og staute helter med en røff bakhistorie. Hadde denne filmen gått ut for å være en rett fram hjernedød blockbuster, hadde den fungert greit nok. Det er når de prøver å lage et dypt og ektefølt krigsdrama at man lukker øynene med stadig hyppigere mellomrom. Filmen ender opp som en slags “Independence Day 2″ uten Will Smith, og da blir mye av vitsen (bokstavelig talt) borte. Alt som er igjen er en grautete klisjé, og det holder rett og slett ikke.