5
Cage har fortsatt teften

Tittel:
Joe
Sjanger:
Drama
Varighet:
1 t. 57 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Nicolas Cage
  • Tye Sheridan
  • Gary Poulter
  • Adriene Mishler
Regissør:
David Gordon Green

Jeg har visst det hele tiden. Et sted inni Nicolas Cage bor det en dyktig skuespiller som kan om han bare vil. Han har bevist det før, men nå er det jammen lenge siden.

Det er som om man heier på favorittlaget sitt. Tretten skudd gikk stolpe ut, og hellet har bare ikke gått din vei. Så, på overtiden av overtiden, sitter den jaggu. Du skriker ut av full hals som den største forløsning. Den varme, gode følelsen fyller hele kroppen. Ja, jeg sammenligner faktisk denne følelsen som den man får når Nicolas Cage endelig får det til å klaffe – som han definitivt gjør med “Joe”.

I “Joe” spiller Nicolas Cage en fyr (som heter Joe) som lar dagene suse forbi gjennom å være en anonym mann som ingen bryr seg særlig om. Han selv bryr seg ikke om særlig av det/de han har rundt seg, men når han treffer den 15-år gamle Gary (spilt av Tye Sheridan) får livet en annen mening. Joe tar Gary under sine vinger og lærer ham at livet kan være bra om man bare griper sin sjanse. Og aldri la noen holde deg nede.

Som oftest er Nicolas Cage med sine rolleprestasjoner som å gi en person – med voldsomme rykninger i hånda – beskjed om å tegne innenfor linjene. Han er litt “over hele kartet”, populært kalt overspilling. Det gjør at det er utrolig deilig å se at han klarer å gjennomføre en film på denne måten. “Joe” er ingen maktdemonstrasjon, men den er sår, ærlig og holder god bakkekontakt. Det trenger både filmen og Cage sårt. Noen trenger å temme Cage innimellom, og det mestrer regissør David Gordon Green med stor overbevisning.

David Gordon Green gjør en fin jobb med å komme seg tilbake på et godt spor etter de svake komediene “The Sitter” og “Your Highness”. “Joe” er en nydelig liten komposisjon om hvor hardt livet kan være, og at to personer kan hjelpe hverandre selv når begge er langt nede. Og gjennom fotoet av Tim Orr og klippingen til Colin Patton føles filmen som en forfriskende dramafilm med mye hjerte og realisme plantet dypt inn i kjernen på filmen. Dessverre så er ikke dialogen alltid like skarp, og det er mye rot i maskineriet her. Det legges stor vekt på noen enkelte små scener som aldri utvikler seg i særlig grad.

Likevel er “Joe” en liten triumf. Nydelige bilder, spennende musikkspor, gode prestasjoner foran kamera og en regissør som holder akkurat stramt nok i tøylene til Nicolas Cage gjør at “Joe” er en svært severdig film. Den kunne fint fått fartstid på kino fremfor mye annet rask og ræl som trekker et forholdsvis stort antall publikummere til kinosetene. Har du ikke sett “Joe” ennå, så er det på tide å gjøre det sporenstreks.