3
Charlize i skyggen

Tittel:
Dark Places
Sjanger:
Krim, Thriller
Varighet:
1 t. 53 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Charlize Theron
  • Nicholas Hoult
  • Christina Hendricks
  • Corey Stoll
Regissør:
Gilles Paquet-Brenner

Charlize Theron er en pussig skrue.

Ok, ikke helt sånn Tom Cruise-pussig skrue, men en dame det ikke er helt lett å bli klok på. Først og fremst fordi hun, tross Oscarstatuetten på peishylla, fortsatt (formodentlig) frivillig stiller opp i ting som “A Million Ways to Die in the West”. 2015 skulle imidlertid bli et knallår, med “Mad Max: Fury Road” og et krimdrama basert på en bok av forfatteren bak “Gone Girl” i løpet av et par måneder.

Vel, det i alle fall bra ut.

Uansett: Theron spilller Libby Day, en 32-åring som uten ironisk tilsnitt livnærer seg på penger hun har mottatt av godhjertede givere etter at familien ble tatt av dage for 25 år siden. Tilsynelatende av hennes egen bror. Men når Libby en dag oppsøkes av en tilfeldig gruppe mordentusiaster, som stiller henne til veggs med konspirasjonsteorier bygget på tåkestøv og fridiktning, vekkes hennes indre Nancy Drew til live.

Neida, “Dark Places” er langt fra noe nytt under solen – et himmellegeme du ikke får sett mye til i filmen, apropos. Filmen er basert på den velbrukte formelen «uvitende offer begynner plutselig å bry seg når diffuse fremmede forteller henne noe hun ikke vet», og gjør lite nytt med konseptet. Bortsett fra å skildre mordnatta gjennom flashbacks. Nei, nå tuller jeg fælt.

“Dark Places” holder seg slavisk til oppskriften, og selv om en ikke alltid er sikker på om det er sammalt eller siktet hvetemel som skal opp i bollen, kjenner man fort igjen muffensene “Dark Places” forsøker å bake. Noe som unektelig tar bort litt av lufta fra det som er i gjære. Håpløse ordspill på baking til side; det er fint lite som hever (sorry) “Dark Places” over for eksempel den BBC-produserte kveldsunderholdningen TV2 disker opp med hver sommer. Fargelegg den bekmørke innpakningen, og bytt ut Therons karakter med en litt mer sosialt anlagt snushane, og du sitter fort igjen med en amerikansk episode av “Mord og mysterier”. Fellestrekkene er der, helt ned til den hinsides obskure morderen som dukker opp ut av det blå. Eller svarte natta, i tilfellet “Dark Places”.

Obskurt er forøvrig et nøkkelord for handlingen. Eller spekulativ og utroverdig, fritt valg. Karakterene er ensidige, spilletiden for lang og manuset kronglete. Lyspunktene er få, “Dark Places” går seg bort i mørket.