3
Daff punk

Tittel:
Eden
Sjanger:
Drama
Varighet:
2 t. 11 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Félix de Givry
  • Pauline Etienne
  • Vincent Macaigne
  • Greta Gerwig
  • Roman Kolinka
Regissør:
Mia Hansen-Løve

Tidlig på 90-tallet startet en vennegjeng fra Paris opp et par DJ-grupper. Den ene gruppa kalte seg Cheers, den andre kalte seg Daft Punk. Dette er historien om … Cheers.

Vel, Daft Punk-filmen ville nok fått en god del flere seere, men “Eden” utgir seg heldigvis aldri for å være en Daft Punk-film. For det er den jo ikke. Ei heller bruker den Daft Punk i markedsføringen av seg selv, og det er modent gjort. Strengt tatt markedsfører den seg nesten ikke i det hele tatt.

“Eden” handler mest av alt om Cheers-DJ Paul, en mann vi faktisk følger i minst 20 år. Fra den spede starten til den avdankede uungåeligheten. Til å begynne med er det ikke helt godt å si hva filmskaper Mia Hansen-Løve ønsker å formidle, men etter hvert som historien om Paul tar form hjelper det noe. Da blir filmen plutselig litt mer enn en musikalsk underground-sightseeing – den blir et menneskelig drama mange sikkert kan relatere seg til. For de fleste av oss har drømmer. De mest rasjonelle av oss ser imidlertid bort ifra dem. Det gjør ikke Paul.

Dette blir med andre ord drøyt to timer med oppturer og nedturer – og aller flest nedturer. Narkotikabruk og dårlig damebehandling kan nok klandres for det. Som alltid like frustrerende å være vitne til idioti på kinolerretet. Det trenger ikke å være noe minus, men så lenge man ikke har noen god grunn til å støtte rollefigurens veivalg, slår det som regel negativt ut på opplevelsen.

At Paul er en liten idiot til tider er riktignok ikke filmens største problem. Verre er det at den er ensformig, kjedelig og litt pinglete. Fransk film har tidligere skildret både følelser og begjær på brutalt vis i “Blå er den varmeste fargen” – et eksempel til etterfølgelse for enhver regissør jaget av realismekrav. Mia Hansen-Løve unngår dessverre de mest krevende situasjonene.

Det morsomste, men også tristeste med “Eden” er å se Daft Punks elleville fremgang. Morsomt fordi deres eksistens faktisk er betraktelig mer interessant enn Cheers’, trist fordi det åpenbart ikke var plass til to DJ-grupper fra samme miljø – hvilket vår hovedkarakter så smertelig får erfare.

Dermed blir det hele så som så, og knapt nok det.