5
Definisjonen av fintrist

Tittel:
Meg eier ingen
Sjanger:
Drama
Varighet:
1 t. 49 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Mikael Persbrandt
  • Ida Engvoll
  • Ping Mon Wallén
  • Saga Samuelsson
  • Linn Skåber
  • Tanja Lorentzon
  • Sten Ljunggren
Regissør:
Kjell-Åke Andersson

Ja, det blir jo gjerne sånn når det skal handle om familiekjærlighet og alkoholisme.

Noen ganger vet du det bare. I det sekundet du har satt deg i kinosalen, introen starter, og du vet at nå snart, i løpet av den neste halvannen timen, kommer jeg til å bli skikkelig lei meg. Den følelsen er det lett å få av “Meg eier ingen”. Historien om forholdet mellom en stadig mer alkoholisert industriarbeidende far og datteren som han oppdrar alene, lover ikke godt hva flekkete maskara og rennende nese angår. Men “Meg eier ingen” er på ingen måte en sutrete film.

Lisa og faren Hasse (Mikael Persbrandt) blir brått forlatt av moren Katja. Mor er feminist og far kommunist, som seg hør og bør i et arbeiderklassehjem i Sverige på 70-tallet. Lisa og faren er “besties og buddies”, men nå må de plutselig finne barnehagen, lage middag, og klare seg helt alene i den slitte, lille leiligheten. Hasse er allerede glad i ta noen glass ekstra, men snart blir det altfor mange, og alt rakner sakte, men sikkert for “Sveriges sterkeste” pappa.

“Meg eier ingen” er fritt basert på Åsa Linderborgs prisbelønte roman med samme navn. Det må bemerkes at jeg ikke har lest boka, som er en oppvekstroman der både arbeiderklassen og 70-tallets Sverige portretteres. Det kommer ikke like godt fram i filmen, selv om det til tider kan virke som om den prøver. Til filmens forsvar, er den tross alt fritt basert. Filmversjonen av “Meg eier ingen” er først og fremst en historie om kjærligheten mellom en far og en datter, og til tross for at temaet åpenbart er rørende, blir filmen aldri overdramatisk eller sentimental. Det bidrar blant annet overbevisende skuespill av den unge Lisa (først spilt av Ping Mon Wallén, deretter Saga Samuelsson) og Persbrandt i rollen som alkoholiker til. Ikke en gang Linn Skåber i rollen som hysterisk frisør kan ødelegge den skjøre stemningen.

Jeg tror alle kan kjenne igjen hvordan voksne “superhelter” falmer ettersom man selv blir stor, og “Meg eier ingen” skildrer dette på en skikkelig fintrist måte. Ut fra snufsene rundt om i salen, var jeg nok ikke alene om den følelsen.

Share Button