4
Den stygge andungen for fjortiser

Tittel:
The DUFF
Sjanger:
Komedie, Romantikk
Varighet:
1 t. 41 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Mae Whitman
  • Robbie Amell
  • Bella Thorne
  • Ken Jeong
  • Alison Janney
Regissør:
Ari Sandel

Sjarmerende og morsom, men også sykt formulaisk.

“The DUFF” er forkortelse for “The designated fat ugly friend”. Alle vennegjenger har en DUFF som gjør de andre i gjengen penere. Duff-en er den personen du bruker for å nå hans eller hennes diggere venner. Kynisk og ekkelt, men det er i alle fall virkeligheten i denne amerikanske high school-filmen.

Bianca, portrettert av Mae Whitman, oppdager at hun er vennegjengens DUFF og velger å bryte all kontakt med sine livslange venner. Hun søker hjelp fra barndomsnabo og den mest populære “jock-en” Wesley (Robbie Amell). Han sliter selvsagt med fagene sine, så hun foreslår at hun hjelper han med lekser og han gjør henne “kul”.

“The DUFF” er overraskende nok ikke så ekkel og teit som premisset tilsier at den skal være. Mot alle odds makter den faktisk å være genuint sjarmerende, og mye av det er takket være Mae Whitmans innsats som Bianca. Hun er morsom og sassy, samtidig som hun skaper en troverdig karakter. Bianca føles som en ekte “teenager”, og reagerer på forskjellige situasjoner på en måte som fanger essensen av ungdomsstiden.

Hun ser også ut som en vanlig 16-17-åring, til tross for at hun faktisk er et tiår eldre. Kjipt for henne i det virkelige liv – flott for filmens troverdighet. Whitman er filmens hjerte og sjel, og det er ikke vanskelig å se for seg en langt mer ræva versjon av denne filmen hvis Bianca ikke hadde vært så perfekt castet.

Robbie Amell er kanskje ikke filmens andre hemmelige våpen, men gjør en absolutt verdig innsats som “jock-en” Wesley. Ofte like morsom som Bianca, men han har også fordelen med å kunne være ganske ufordragelig i filmens begynnelse, og det er ofte der han er mest morsom. Men i motsetning til jevngamle Whitman så ser han ut som han bikket 30 for en stund siden.

Men til tross for morsomme situasjoner og sjarmerende hovedskuespillere, så lider “The DUFF” veldig av sjangerens krav. Filmen vrir en smule på sjangerkonvensjonene iblant, og det er forfriskende, men da blir også skuffelsen enda større når det viser seg at det er et klisjéfylt skoleball og sukkersøt “happy ending” i vente. Ikke at man forventer noe annet enn en lykkelig slutt – det er heller bare at “The DUFF” uinspirert følger alt i regelboka og mye av moroa forsvinner mot de siste 20 minuttene. Filmen trenger ikke å oppfinne hjulet på nytt, men kanskje bare gi den en litt mer skinnende innpakning slik at man ikke ser at det er det samme gamle hjulet.

“The DUFF” er mer enn god nok for sin sjanger, men mangler likevel en god del for å bli en ny high-school-klassiker á la “Mean Girls” og “Easy A”. “The DUFF” blir ironisk nok mer duff-en til de filmene.