2
Denne blir bare bedre og bedre

Tittel:
The Longest Ride
Sjanger:
Drama, Romantikk, Sport
Varighet:
2 t. 1 min.
Aldersgrense:
7
Skuespillere:
  • Scott Eastwood
  • Britt Robertson
  • Alan Alda
  • Jack Huston
  • Oona Chaplin
Regissør:
George Tillman Jr.

Søte mennesker. Søte historier. Men søt musikk? Ikke faen.

Du lurer kanskje på hvorfor en så fremadstormende film, slik tittelen over indikerer, ikke virker like tilfredsstillende i den påfølgende ingressen. Vel, du har kanskje regnet det ut nå? Ja, starten er nemlig så hårreisende motbydelig at ethvert steg bort fra den blir å anse som en befrielse.

Stegene er dessverre aldri lange, da, så “The Longest Ride” forblir tilgriset av okseskit i to seige timer. Det blir bare litt mindre av det … sånn sakte, men sikkert.

Greia er at Marcia har funnet ut det er heite mannfolk som driver med okseridning og vil ta med seg Sophia for å prøve heite-mannfolk-ridning, men Sophia er egentlig mest opptatt av kunstutdannelsen sin – ja, hun virker jo nokså kunstig, så hvorfor ikke? Selvsentrert, tenker du, men vent til du møter Luke, okserytteren som ikke klarer å legge fra seg okseridningen på tross av at alle som elsker ham hater ham for det. Så har du Ruth og Ira som også elsker – hverandre, først og fremst, men også kunst – i likhet med Sophia – og ideen om å stifte familie, ikke minst, men bare inntil Iras forplantningsevne blir drept under 2. verdenskrig og dertil også familiedrømmene. En bilulykke bringer Sophia, Luke og Ira sammen og herfra følges alle historier som et trestemt guttekor der ingen egentlig finner tonen, men som plaster på såret innehar en overstadig sødme som nesten overgår Marcias langt mer vaklevorne overstadighet i jakten på en heit okserytter – for ikke å snakke om en toalettskål hun kan lene albuene på.

Filmens åpning trenger forhåpentigvis ingen ytterligere introduksjon.

“The Longest Ride” er definitivt en lang tur. Men holder man ut det første kvarteret, blir den neste halvtimen litt enklere. Holder man ut denne halvtimen er man nesten halvveis, og det begynner å bli for sent å snu. Litt som med en skrekkfilm gleder man seg mest av alt til at filmen er over.

Men det er hyggelig å kunne melde at enkelte sekunder hist og her utrolig nok lurer deg ut av surmulingen for en stakket stund. Sammen løfter de helheten mot slutten – faktisk opp mot kategori “trivelig”. Litt flaut å erkjenne, når man for litt siden mest av alt ønsket å sovne inn i egne mareritt.

Sannheten er uansett den at “The Longest Ride” blir skadelidende og også ganske ødelagt takket være tidenes labreste åpningstime. Det er fint at den tok seg litt sammen mot innspurten, og det skader ikke eget navn og rykte at også målpasseringen brakte frem litt godfølelse.

En god film blir det likevel ikke.