5
Det bare fungerer

Tittel:
Steve Jobs
Sjanger:
Biografi, Drama
Varighet:
2 t. 2 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Michael Fassbender
  • Kate Winslet
  • Seth Rogen
  • Jeff Daniels
  • Michael Stuhlbarg
Regissør:
Danny Boyle

Danny Boyle har en unik egenskap som Hollywood ikke kan få nok av. Han klarer å lage bevegelige bilder som har direktelinje til hjerterota. Det er ikke alltid han får det til, men de gangene han treffer, så treffer han klokkerent.

Steve Jobs og gjengen med opprinnelige gangstere fra Silicon Valley har blitt snakket om før, i blader, bøker, og filmer. Alle har dog i ulik grad sløret til hovedpersonene. Pirates of Silicon Valley (Burke, 1999) handlet om overblikket, om gangen i historien; iSteve (Perez, 2013) var en forlenget sketsj; og Jobs (Stern, 2013) klarte ikke å nærme seg personene.

Steve Jobs er annerledes. Den kutter til beinet, er økonomisk, som et kammerspill. Fokuset er satt pinlig nøyaktig på hovedpersonen, og det lille—og nøyaktige—som er av elementer rundt, er utelukkende der for å hjelpe oss å forstå hva Michael Fassbender forsøker å fortelle oss.

Som sitt subjekt, er filmen lettere enigmatisk i den første halvdelen. Det er ikke helt klart hva Boyle og manusforfatter Sorkin prøver å bygge opp, eller hvilke aspekter som forsøkes portrettert. Raseriet bobler under overflaten, og galskapen renner sakte over i kontrollerte utbrudd som får en til å like og mislike Jobs i jamstilte mengder. Karakteren fascinerer enormt, og det filmatiske går tidvis i glemmeboken.

Enkelte ganger drypper inn i hjernebarken spørsmål om hvor det hele skal ende, men man har ikke tid til å tenke stort før man nok en gang fortaper seg i Fassbender og Jobs. De tekniske detaljene blir tolket som isolerte hattehilsener til de bebrillede og begavede; de klaustrofobiske gangene og små rommene bak scenen som refleksjoner av sinnet til en mann som mener han er kringsatt av fiender.

Etter hvert demrer det likevel. Hele greia har vært et perfekt maskineri, et emosjonens apparatus, bygget ene og alene for å røske og dra i hjerterota til publikum.

Jeg føler meg likevel ikke forrådt. Man kan være sneversynt, man kan tenke at Boyle ikke er en av de originale gangsterne, at han ikke forstår seg på tekniske saker, at alt bare brukes for å få en til å tute når de siste minuttene ruller over lerretet—men det blir for dømmesykt. Det er mer nærliggende å se på filmens struktur som en analog til Jobs, og hans orkestrerende styrke. Hans besettelse om å være senterpunkt, og om å ha rett. Hans appetitt på å spille sin rolle på en stadig større scene.

For å få frem denne essensen har Boyle kokt alt ned til noe som virker enkelt. I realiteten er det komplekst. Steve Jobs ble snytt for flere nominasjoner. Oscar for klipp og musikk, for å nevne to. Ledestjernene er likevel Boyle og Fassbender i tospann. Et forbilledlig samarbeid som gjør at man håper de to fortsetter i samme spor både i overskuelig og uoverskuelig fremtid.