6
Det beste av det beste

Tittel:
X-Men: Days of Future Past
Sjanger:
Action, Eventyr, Fantasy
Varighet:
2 t. 11 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Hugh Jackman
  • James McAvoy
  • Michael Fassbender
  • Jennifer Lawrence
  • Nicholas Hoult
  • Peter Dinklage
  • Ian McKellen
  • Patrick Stewart
  • Ellen Page
  • Evan Peters
  • Omar Sy
Regissør:
Bryan Singer

På kino var Avengers-gjengen tøffest en god stund. Men nå står evolusjonsteorien sterkere enn norrøn mytologi. Mutanter er nemlig de aller tøffeste.

Vi får action fra første stund når svære, menneskeskapte roboter kalt sentinels angriper en gruppe kjente, kjære X-Men. De er blant få gjenlevende i en apokalyptisk, men nær fremtid der menneskene stiller med sterkest skyts. Disse få overlevende X-Men’nene overlever ved å sende den enes bevissthet tilbake i tid hver gang de blir angrepet – langt nok tilbake til å rekke å advare vennene om at sentinelene kommer til å angripe. Den eneste utvei er nemlig å unngå dem fullstendig.

I skikkelig Terminator-stil finner de ut at de skal sende Wolverines bevissthet tilbake til 70-tallet for å bekjempe robotene før de i det hele tatt blir skapt. Wolverine tar på seg slengbuksa, og en obligatorisk, men veldig stilig “samle troppene”-sekvens følger. Deretter baller det på seg med moro. Og alvor.

Det er skummelt å la seg inspirere. Resultatet kan bli en tam kopi av inspirasjonskilden. Det er spesielt skummelt å la seg inspirere av etablerte perler som “The Terminator” og “The Matrix”. “X-Men: Days of Future Past” står likevel støtt på egne bein. Den er rett og slett det beste fra flere verdener.

Det skal riktignok sies at filmen er basert på en X-Men-historie fra 1981 – tre år før “The Terminator” kom ut. Likevel er det påfallende å tenke at “The Terminator” var en viktig inspirasjon. Det finnes jo utallige X-Men-historier å velge i.

Disse mutantene reiser altså i tid, noe som er litt dristig. Det kan fort bli veldig tåpelig ettersom det finnes utallige teorier rundt tidsreiser. I “X-Men: Days of Future Past” løses dette greit ved å la være å dvele ved problematikken. Tidsreise i seg selv er et like stort tema som det er i “The Terminator”; det er kun et middel – overhodet ikke et mål i seg selv.

Referanser fra samtlige tidligere X-Men-filmer er passe subtile, men svært velplasserte. Regissør Bryan Singer har vevd det hele svært godt sammen. Trådene fra tidligere filmer samles som maur rundt en knallgod bløtkake i parken. Men de spiser den ikke. De bare står ved siden og understreker hvor god den er.

Men selvfølgelig inneholder ikke “X-Men: Days of Future Past” bare gammelt nytt. Nye mutanter blir introdusert. Og sammen med noen gode gamle mutanter skapes en fantastisk akrobatisk og kreativ dans hvis hovedtema er ødeleggelse. Jeg har aldri sett maken.

Samtidig blir vi enda bedre kjent med de fleste. Mange perspektiver blir grundig utforsket (så langt tiden strekker til, naturligvis). Det herlige skuespiller-ensemblet stiller mannssterkt opp og leverer varene og mer til. Michael Fassbender leker ikke Magneto, for å si det mildt. Jennifer Lawrence er like overbevisende Smurfeline som sist, selv om hun her også klarer seg best uten sminke. Nykommeren Evan Peters er eksepsjonelt tøff som Quicksilver. Han kunne vi godt sett mer av.

Sist, men ikke minst, har denne X-Men-filmen en alvorlig, moralsk undertone som er akkurat så diskré at det ikke blir kleint.