6
Det beste på lenge

Tittel:
En natt i Berlin
Sjanger:
Drama, Thriller
Varighet:
2 t. 20 min.
Aldersgrense:
12
Skuespillere:
  • Laia Costa
  • Frederick Lau
  • Franz Rogowski
  • Burak Yigit
  • Max Mauff
Regissør:
Sebastian Schipper

Dette – og at denne ene kvelden vil ende i kaos – er det man får vite på forhånd.

“En natt i Berlin” er filmen om Victoria, en jente vi først møter ute alene. Hun danser og tar shots, og er vel strengt tatt på vei hjem når vi som seere ankomme utestedet. Takk for den, liksom.

Filmen er ganske retningsbevisst fra start. Hun er fremmed og alene i Berlin og møter noen lokale gutter på vei ut fra en undergrunnsklubb. Man blir revet inn i filmen. Måten vi bare er på utestedet, møter disse gutta, som tydeligvis synes Victoria er søt, og hvordan de overtaler henne til å være ute litt ekstra – det virker veldig naturlig og det er som om vi er den usynlige vennen hennes. Vi har alle vært på byen når en plutselig sier “skal du gå!? Nei, hvorfor det!? Jobb? Nei, drit i det, ‘a!”. Alt de sier og gjør virker så utrolig naturlig, og det gjør at vi med en gang følger med.

Man kan fort føle seg litt brisen også, når man noe uventet ender opp med å henge med denne jenta og disse fulle tyske guttene.

Alle guttene spiller en tydelig rolle fordi de sammen utgjør en harmonisk og naturlig guttegjeng. De har typisk nok kjent hverandre siden de var små. Vi blir mest kjent med den snille alpha’n Sonne – som er tydelig interessert i å kurtisere Victoria.

Filmen er litt unik i hvordan starten som sagt bare faller seg så naturlig og hvordan karakterene forholder seg til hverandre på. Publikum blir lurt til å tro at de faktisk er en tur på byen, og raver nå rundt i gata med disse gutta. Det eneste som får den ellers så lette stemningen i starten av filmen til å forsvinne er den tanken om at vi vet at noe skal skje. Det skal snu et sted. Så man ender opp med å hele tiden tenke ut en teori om hva som skjer og hvem som gjør hva, men man merker tidsnok at fortellingen ikke er så opplagt som man tror. Man treffer kanskje litt, men aldri helt.

Det er jo tydelig i filmverdenen at regissører ofte stiller til en hvem-kan-pisse-lengst?-konkurranse, og med en film som er et 2 timer og 20 minutters langt one-take så pisser jo regissør Sebastian Schipper langt forbi det elektriske gjerdet. For det var jo en risiko for at han kunne ha pissa rett på! Det her kunne gått betraktelig galt, men han har faktisk laget en film som ville båret seg selv godt uansett om det var klippet 0 eller 140 ganger. For manuset er velskrevet, plottet interessant, og skuespillerne troverdige og naturlige. De holdt karakteren sin godt i nesten to og halv time.

Så har vi kameramann Sturla Brandth Grøvlen, mannen som står bak det minneverdige one-take’t. Ja, han er norsk. Alt henger på greip. Det er tydelig at de har øvd. Tunga har blitt holdt rett og resultatet er nydelig. Selvsagt imponerer one take-faktoren publikum – folk satt nok og ventet litt på et og annet klipp inni der, men det var det altså ikke.

Bonus at sminkeavdelingen ikke tok overhånd – for i en film som vil virke som tatt ut fra den virkelige verden, så er det ingen klipp, man ser ikke bra ut klokka fire på natta når man har dansa og vært dritings, og vanlige mennesker har tross alt ikke perfekt hud. Hovedfiguren Victoria hadde til undertegnedes store glede kviser – ekte kviser, altså – men var likevel en søt og pen jente. Man kan lett like henne og kjenne seg igjen i henne. Hun er som Elaine i Seinfeld, bare ikke så overkomisk. Guttene var også lett gjenkjennelige. Måten de snakket på var spesielt imponerende.

Når filmen er ferdig føler man at man har vært ute hele kvelden. Det virker bare så utrolig sent, eller tidlig alt ettersom åssen man ser det. Så ekte virket filmen, til tross for at det nevnte kaoset ikke er en situasjon som alle og enhver ville befunnet seg i.

En kompleks og samtidig enkel film, der interessen holder i langt mer enn fem minutter. Slik sett et vellaget verk. Det er tydlig at det har blitt brukt tid, og utnyttelsen av ressursene er åpenbart god. Dette er altså noe av det beste på lenge. Svært imponerende.