5
Det er gull, og det glitrer

Tittel:
Gullkysten
Sjanger:
Drama
Varighet:
1 t. 55 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Jakob Oftebro
  • Danica Curcic
  • John Aggrey
  • Anders Heinrichsen
  • Morten Holst
Regissør:
Daniel Denick

Etter tallrike artikler om Jakob Oftebro og hans ekstremslanking her hjemme; og sør for Skagerak en del surmuling over antikvert dansk og problematisk portrettering av afrikanere, kan jeg melde om at disse er de minst interessante elementer man kan velge å henge seg opp i etter å ha sett “Gullkysten”.

For å ta det siste først: Dette er ikke en antropologisk film. Dette er ikke en film om eller fra virkelighetens eller nåtidens Ghana. Dette er en fiksjonsfilm laget av dokumentarist Daniel Denick. Gjennom øynene til en historisk karakter blir et mørkt kapittel i dansk historie tolket på det eneste vis en regissør og en skuespiller kan: intuitivt.

Vi befinner oss i hodet til en mann befengt med feberfantasier, storstilte og overilte idéer om vitenskap, ungdommelig og pubertal optimisme, og et sinn fra en tid hvor begreper om rase inneholdt et fullstendig annet tankegods enn i dag. Dette er en bent frem subjektiv opplevelse, hvor vi foretar et dypdykk inn i Afrika anno 1836, sammen med Wulff, en skarve botaniker som prøver å gjøre sitt beste i en verden blottet for idealisme.

Oftebro gjør godt arbeid som vår inngang til Gullkysten. Like mye geografisk lokasjon som en væren. Dunkelt, kaldt og kvalmt, der rasisme er internalisert i en slik grad at selv velmenende mennesker ikke makter å se sammenhenger. Resten av skuespillergalleriet gjør også en god jobb, og det smått karikerte og krakilske gjør seg i den danske delegasjonen, mens John Aggrey og Wakefield Ackuaku får mye ut av sine roller, selv i mangel på dialog.

Estetikk fra åtti- og nittitallet spiller en sentral rolle, selv om den er gjemt bak et slør av teknikk. Lynch-komponisten Angelo Badalamenti står for musikken, og fra første øyeblikk er det umulig ikke å la seg overvelde av det mektige synthesizer-sporet i tospann med en antikvert tittelsekvens, som på anakronistisk vis også er tørr og digital. Det eksisterer et sammensurium i tid og rom som inviterer oss til å se oss godt rundt i det vi entrer hodene til regissør Denick, og hovedperson Wulff.

Det hele fortsetter med merkelige valg i lydeffekter, hvor actionklisjéer blandes med realisme, ofte i samme scene, og det understrekes at reisen er en intersubjektiv diskurs, hvor Denick plasserer seg selv og Wulff både i historien og nåtiden. I formalismen og realismen. Vi er alle maktesløse vitenskapsmenn med han, både store og små samtidig. Brikker som ikke evner å se langt, men som prøver. Det er umulig ikke å se filmen i sammenheng med flyktningkrise, og et nordisk samfunn som vil finne det vanskelig å lese i sine egne historiebøker når samtiden kommer på avstand.

La oss likevel ikke bli for svevende. Glem surmagede danske kritikere som fokuserer på historisk korrekthet. Glem Jakob Oftebro og norske mediers kåthet på norske fjes i utenlandske filmer. “Gullkysten” er først og fremst et solid samarbeid mellom regissør Denick, fotograf Munch og komponist Badalamenti. Du trenger ikke annet gjøre enn å la deg fortape i et anakronistisk delirium av en film. Opplev den med sansene, la deg rive med, og hvis du under rulleteksten våkner opp med sure oppstøt og en trang til å lire av deg noe like hodeløst som den gemene kritikerskare hittil har gjort, så anbefaler jeg at du grunner i noen ekstra øyeblikk før du avgir dom. “Gullkysten” er bedre enn sitt rykte og mer til, det er en film i et skandinavisk hav av levende bilder som like gjerne kunne vært teater eller litteratur. Den er mediespesifikk, den er gjennomført, og den fortjener at man tar den på alvor.