6
Det lysende mørke

Tittel:
The Neon Demon
Sjanger:
Drama, Grøsser, Thriller
Varighet:
1t. 57 min.
Aldersgrense:
18
Skuespillere:
  • Elle Fanning
  • Keanu Reeves
  • Christina Hendricks
  • Jena Malone
  • Karl Glusman
Regissør:
Nicolas Winding Refn

Før vi begir oss ut på en anmeldelse av Nicolas Winding Refns nyeste må et lite knippe selvfølgeligheter bringes på det rene:

En film trenger ikke et plot. En film trenger ikke karakterer. En film trenger ikke lyd. Det eneste som har fulgt film siden premièren i 1895 er musikk og bilder i bevegelse. Skjønt, noen ganger har de heller ikke hatt musikk, ei heller har bildene beveget stort på seg, og likevel har de vært framifrå eksempler ad mediet. Altså—film er, i all hovedsak, bilder (i flertall).

Det er derfor en bør reagere med forskrekkelse på kritikerstandens lunkne mottakelse av “The Neon Demon”. Ikke fordi den mislikes, men fordi det forventes at den skal være mer enn film.

Hvis man ser forbi de sedvanlige moralsk hodeløse ryttere som reagerer på nekrofili, blod og seksualitet (hvilket de gjør i kjedsommelige mengder), sitter man igjen med et knippe mennesker med såpass manglende gangsyn at de velger å slakte filmen fordi den mangler litterære kvaliteter.

Det er utrolig trist, av en veldig enkel årsak: “The Neon Demon” er en fantastisk film.

Den beveger seg triumferende på en bølge av farger, rytmer og ren filmisk kraft. Den er et skudd for baugen til alle filmskapere og kritikere som ikke ser forbi ord og det skriftlig uttrykkbare.

Den fortsetter Windig Refns trang til å utforske det samme mørket som har fascinert publikum siden “The Devil’s Castle” (Méliès, 1896): kropp, dødelighet og renhet; og den gjør det med ufortrødent varmt blod og bravur.

De kosmiske størrelsene i noir-landskapet, som en gang i tiden var åpenlyst farlige og deler av det kriminelle, har nå gjemt seg i åpent terreng. Winding Refn er insisterende på at ondskap grenser til det overnaturlige, men lar den aldri gli over i noe utenfor det som potensielt kan forklares av naturvitenskap. Makabert og okkult, men ikke urealistisk. Dette bidrar til å forsterke ukvemsfølelsen av at det demoniske er dypt menneskelig, og slett ikke forbeholdt karakterene i filmuniverset.

Estetikken, som springer ut fra en forkjærlighet for sytti- og åttitallets lys- og lydbilde, er en Winding Refn selv har vært med på å utvikle og videreføre med filmer som “Drive” (Winding Refn, 2011), og en som i økende grad har blitt eksponert for offentligheten gjennom nær sagt alle medier. En tankeflyt inspirert av saudade, cyberpunk og post-cyberpunk (“Akira”, “Ghost in the Shell”, “Patlabor”), synthwave (“Pertubator”, “Carpenter Brut”, “Kavinsky”, “M83”), retro-indie-spill (“Hotline Miami”), neo-noir (“Blade Runner”, “Thief”)—et salig sammensurium av nostalgi og melankoli som tilsynelatende aldri slutter å mørkne.

Byen, som evig er dunkelt opplyst av sprakende kommersialisme—neon som blits—er det fordervede bakteppet. Ikke-vestlige fornemmelser om den personifiserte naturen, omgivelsene som bedrar, forleder og gir sjel, er drivkraften. Uavhengig av utgangspunktet: man forblir aldri søt og uskyldig.

“The Neon Demon” er en film som må sanses, føles og smakes. Det hele gjøres i stand med enkelhet, man trenger kun tre ingredienser: Nicolas Winding Refn ved roret, Natasha Braier bak kamera, og Cliff Martinez på synth. Bon appétit!