2
Dette ble for kjedelig

Tittel:
The Quiet Ones
Sjanger:
Grøsser
Varighet:
1 t. 38 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Jared Harris
  • Olivia Cooke
  • Sam Clafin
  • Erin Richards
Regissør:
John Pogue

Nå gjør skrekkfilmer og grøssere sitt inntog på kinoer over hele landet. “The Quiet Ones” er dessverre bare en i mengden.

Den unge jenta Jane Harper (Olivia Cooke) er en del av et eksperiment. Rettere sagt så er Jane eksperimentet. Redningen kan være professoren Joseph (Jared Harris), hans to medarbeidere Harry (Rory Fleck-Byrne) og Krissi (Erin Richards), samt kameramannen Brian (Sam Clafin). Teamet skal forsøke å bevise at Jane ikke er besatt av en demon, men at alt kan forklares med naturlige forklaringer. Men ting begynner å eskalere og de er vanskelige å forklare. Kan Jane reddes?

Heldigvis har teamet undertegnede med på laget, for det er utrolig vanskelig å ikke tenke logisk med en film som dette. Alt kan jo forklares – om det ikke er på film, selvfølgelig. Og det er veldig vanskelig å kjøpe pakka når det fremstår som en sann historie, pent flettet inn med såkalt found footage. Tidskoloritten er noe av den samme som vi kunne se i en annen av høstens grøssere, “Annabelle”, mens idéen, fremførelsen og fortellerteknikken ser ut som en salig blanding mellom “Åndenes makt” og den spanske skrekkfilmen “[Rec]”. Det hele er forvirrende. Og dørgende kjedelig.

Filmens største svakhet er nok at den er såpass stillferdig. Den har noen klisjéer den tar i bruk som gjør at det enten er noen skumle lyder eller noen som uventet dukker opp der de ikke burde være, og det er helt greit. Feilen er når den forsøker å fortelle historien med en dramaturgi som passer bedre hos en psykologisk thriller eller en dramafilm. Det går for sakte, og det skjer egentlig altfor lite til at jeg føler en overhengende fare, eller frykt. Og det er kjedelig. Man vil jo føle frykten klamre seg fast i kroppen når man ser slike filmer. Det skjer ikke hos “The Quiet Ones”.

Vi blir godt kjent med de fysiske påkjenningene som Olivia Cookes karakter gjennomgår, og vi stifter bekjentskap med psyken som tærer på henne. Når filmen er ferdig føler jeg at ble litt for godt kjent med henne, men at jeg ikke ble tilstrekkelig redd nok. Hvorfor skal alt overforklares, diskuteres og prates om i det uendelige? En grøsser fungerer best når den skremmer – som den skal gjøre.

Her er derimot en helt annen agenda: En historie skal frem. Koste hva det koste vil. Og prisen? For lite grøss hos en grøsser. Æsj.