5
Dette var vondt å se på

Tittel:
Pain & Gain
Sjanger:
Drama
Varighet:
2 t. 9 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Mark Wahlberg
  • Dwayne Johnson
  • Anthony Mackie
  • Ed Harris
  • Tony Shalhoub
  • Rob Corddry
  • Rebel Wilson
Regissør:
Michael Bay

“Pain & Gain” er nok årets merkeligste kinoopplevelse. Man har nesten lyst til å forlate salen – likevel kan man ikke mene noe annet enn at filmen gjør akkurat det den skal.

Som filmanmelder har jeg én regel jeg nærmest aldri trosser: Vurdér underholdningsverdien først. Og det gjelder all type film. Selv de mest nitriste filmer kan inneha høy underholdningsverdi. Et nylig eksempel er franske “Amour” – en film ingen egentlig vil kalle underholdende. Likevel underholdes jeg av eminente karaktertolkninger og glitrende regi. Handling og flott foto er med på å øke filmens underholdningsverdi, og til slutt sitter jeg igjen med en temmelig underholdende opplevelse som samtidig er tung og jævlig å se på. Med litt godvilje forstår du hvordan jeg tenker.

Michael Bays nye film, “Pain & Gain”, utfordrer denne regelen på en måte jeg ikke helt trodde gikk an. Joda, også her kan jeg måle underholdningsverdien underveis – og den er for øvrig en del lavere enn i “Amour”. Men etter å ha sett filmen erkjenner jeg at opplevelsen – hvorvidt den er underholdende eller ei – ikke spiller så stor rolle. Og nå skal du få lese hvorfor: “Pain & Gain” er nemlig basert på en sann historie.

Ja, men det er det jo mange filmer som er, tenker kanskje du. Og de klarer å være underholdende likevel.

Riktig. “Pain & Gain” er sånn sett litt sær. Her får vi nemlig servert en sann historie som er så latterlig, ubehagelig dustete, skremmende tåpelig, men stadig like sann. Og det er det store poenget. Dette har faktisk skjedd. Og det er helt ubegripelig.

Daniel Lugo (Mark Wahlberg) er hovedgrunnen til at treningssenteret han jobber på er såpass vellykket. Likevel får han lite igjen for det harde arbeidet. De rike spjælingene han forsøker å få i form lever i sus og dus – noe også Lugo trakter etter, men ikke er i nærheten av.

Litt inspirasjon må derfor til, og plutselig er Lugo og to kraftkarer fra senteret i gang. Nå kan livet begynne. At trioen ser bort fra lovens lange arm i en stakket stund, er en bekymring vel verdt å ignorere. Og slikt kommer vanvittig dårlig overens med gjengens institusjonslabre hjernekapasitet. Lykke til!

Det er dette som er så vondt å se på. Som seer vil man underbevisst gjerne kjenne seg litt igjen i en av hovedkarakterene, men kjenner du deg igjen her bør du virkelig søke hjelp. Beslutningene er dyriske – på nivå med torskens valg etter å ha betraktet den søte, lille metallfisken med rare bevegelsesmønstre og en heftig krok stikkende ut av buken. Det er ikke gøy. Det kunne vært det, men det er ikke det.

Så dette er ikke en komedie, selv om filmen fint kan sammenliknes med “Dum og dummere”. Dette er et seriøst stykke drama, tro det eller ei.

Og når alt kommer til alt fungerer altså filmen. Den ønsker å formidle en historie om tre erkeduster, og den gjør det på en brutal, men riktig måte. Ser man bort ifra det faktum at historien er sann ville akkurat den samme filmen sugd balle (som man så fint kaller det nå til dags).

På produksjonens vegne priser jeg meg lykkelig over at historien er sann. På menneskehetens vegne gremmes jeg.

Share Button