4
Disney har nesten skutt gullfuglen

Tittel:
Tomorrowland: A World Beyond
Sjanger:
Action, Eventyr, Science fiction
Varighet:
2 t. 9 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Britt Robertson
  • George Clooney
  • Raffey Cassidy
  • Hugh Laurie
  • Tim McGraw
Regissør:
Brad Bird

Finn frem 12-åringen i deg, og la deg forundre og forbløffe over Brad Birds nyeste actioneventyr.

Den unge og teknisk smarte Casey (Britt Robertson) finner en dag en pin som har magiske krefter. Når hun berører den så blir hun transportert til en annen verden, i fremtiden en gang. Men hun har ikke fått den uten grunn. Den unge Athena (Raffey Cassidy) har nemlig nøye plassert den hos Casey, og prøver å rekruttere henne til å ta del i fremtiden for å fikse opp i noe som har gått galt. Den eneste som kan hjelpe Casey med å komme dit, Frank (George Clooney), har av uvisse årsaker ikke vært der på mange år. Kan han klare å få Casey dit hun er ment å dra, og hva er det egentlig som venter henne i denne andre verdenen?

Det er sannelig ikke ofte man går på kino uten å vite helt hva man går til. Trailere, forsmak på trailere og gjerne også heftig markedsføring får man kastet etter seg enten man vil eller ei. Men her har faktisk Disney gjort et herlig grep ved å holde tilbake på promoteringen. “Tomorrowland” har ikke vært en stor snakkis. Det er ingen som har gledet seg til å se denne på kino når man ser filmer som “Jurassic World”, “Terminator Genisys” og “Minions” lede an i tiden som kommer. Heldigvis for den gjennomsnittlige kinogjengeren, har Disney-konsernet hår på brystet. De tør å satse på noe helt ukjent. Og sannelig leverer de – godt hjulpet av Brad Birds herlige regi. En heidundrende actionfest av en film. Drysser man hint av sci-fi og mystikk over, så er dette en våt drøm for de som befinner seg i målgruppen. De rundt elleve år, ja.

Men ikke la deg skremme om du befinner deg et hakk – eller to – over den tilsiktede målgruppen. Visuelt sett er filmen forførende nok i seg selv, men det er også noe befriende å se noe så innovativt at man minnes hvorfor man elsker film. Er det ikke utrolig deilig å se George Clooney løsrive seg fra sitt blodseriøse sjarmørsmil, kun for å boltre seg i et univers som er skapt for å bli klasket opp på et stort lerret? Og er det ikke herlig å se at mystikken kan føre både deg som seer og hovedkarakteren ut på en spektakulær reise? Det føles i hvert fall som en magisk film, og det er lett å huske hva Disney – som varemerke – betyr når man ser dette. Glem “Askepott 2” og “Løvenes Konge 3,5”. Dette er eventyr og filmmagi i sin reneste form, og da er det er lov å la seg rive med. I hvert fall så lenge det varer.

Brad Bird har levert fabelaktige filmer før, og beviser nok engang at han har et øye for storslåtte underholdningsfilmer. Actionsekvensene leker han seg med, og spesielt i en herlig koreografert scene inni huset til George Clooney, smiler man lett av hvor enkelt det kan virke. Han klarer også å gi en fin presentasjon av de to hovedkarakterene som blir en katalysator for hverandre når de først møtes. Men hver for seg så er de faktisk litt kjedelige. Faktisk så kjedelige at det er lett å overse det faktum at Bird bare skummer i toppen av overflaten av fortiden som har formet dem begge. Hvor er mødrene deres, og hva befinner seg bak Clooneys fars tanker om å neglisjere sønnens drømmer? Det er mye å ta tak i her, men det hadde gått ut over både underholdningsverdi og filmens tempo. Bird vet dette så inderlig, og former en film som starter pent på en mystisk tur mot noe ukjent, for så å ta av mot noe grandiost innen både eventyr og sci-fi.

Men så skjer det noe. Den siste akten av filmen gir deg som seer noe relevant når det gjelder den verdenen vi lever i til ettertanke, men som også blir en moralsk preken ut av en annen verden – bokstavelig talt. Det tar fokuset bort fra det som gjorde filmen frisk og spennende, og gjør at man som filmelsker får begge bena plantet kontant ned på bakken igjen. Fra å fly himmelhøyt er plutselig det storslåtte eventyret blitt til en fjert i en orkan – ubetydelig og noe man ikke skriver hjem om.

Snakk om skuffende slutt!

Konklusjonen er at Brad Bird har hatt store visjoner og klarer å gjennomføre dem gjennom store deler av filmen, men når han skal oppsummere så blir det et kjedelig antiklimaks. Karakterutviklingen, skuespillerprestasjonene og det visuelle fungerer helt til regnbuens ende, uten at det er en potte med gull som venter dem der. Og for å være ærlig, så blir det litt sukkersøtt og det levnes lite til at vi som publikum kan bruke hodet litt på egen hånd. Alt leveres som en ferdigåpnet pakke der man aldri får gleden av å undre seg over hva som er inni. Pakken ellers – kjære Brad Bird – ser enestående ut. Fortsett slik, er du snill.