3
Disney tar en Heyerdahl

Tittel:
Vaiana
Sjanger:
Animasjon, Eventyr, Familie
Varighet:
1 t. 53 min
Aldersgrense:
6
Regissør:
Ron Clements, John Musker
Norske stemmer:
  • Nora Gjestvang
  • Jeppe Beck Laursen
  • Lars Sundsbø
  • Ida Lind
  • Bjørn Eidsvåg

Lyst til å vite hvorfor Thor Heyerdahl var så opphengt i de Polynesia-greiene? Hvorfor myter om havguder og gamle stammefolk var motivasjon nok til å få en ikke spesielt engelskspråklig nordmann m/mannskap til å trosse nasjonale og fornuftens grenser på en balsaflåte over Stillehavet?

Vel, da bør du sannsynligvis lete andre steder enn”Vaiana”. Det er ikke noen historietime Disney har bestemt seg for å gi med sitt nyeste innslag i «animerte klassikere»-føljetongen. I stedet er det et tungt fiksjonalisert og fargerikt eventyr løst basert på samme mytologi som fikk Heyerdahl til sjøs. Ispedd noen heftige musikalnumre, riktignok.

Filmen følger historien om prinsessen Vaiana, den eventyrlystne datteren til en konservativ høvding, som lengter tilbake til tiden da folket hennes var øyhoppere midt i Oseania, ikke helårsturister på samme gamle campingplass.

Oppmuntret av en sjølysten bestemor og en nært forestående forbannelse som truer med å knuse idyllen til landkrabbene Vaiana kaller sine blivende undersåtter, må prinsessen legge ut som førstereis over Stillehavet for å finne den legendariske halvguden Maui, som er nøkkelen til å bryte forbannelsen.

Det er god gammel Disney-oppskrift: En viljesterk kvinne med blått blod i årene (og tilsynelatende upåklagelig genetikk) trosser sine tradisjoner og antatte overmenn for å oppnå eventyr og frigjørelse fra lenkene (stort sett mennene) som holder henne tilbake. Det er en formel som har funket noen og tjue ganger før.

Det som gjør Vaiana annerledes enn sine forgjengere er at hun ikke er et kritthvitt skjønnhetsideal med midjemålet til en 7-åring, men en faktisk karakter det er lett å relatere seg til, selv om man ikke er av samme kjønn, nasjonalitet eller moralske fiber. Vaiana virker som en ekte jente, noe som bør slå an hos målgruppen.

Så var det bare det å få filmen til å bli like lett å like som sin protagonist, da. Det er “Vaiana” dårlig på. Sett bort ifra et par låter (men heller ikke alle) og det sedvanlig upåklagelige animasjonsarbeidet, blir faktisk “Vaiana” et litt for langdrygt, repetitivt og lite engasjerende eventyr. Den evig tilgjengelige og ditto resirkulerte tematikken om å finne seg selv og bryte sosiale barrierer til tross.

I motsetning til de tre siste Disney-klassikerne, som baserte seg på henholdsvis gamle eventyr (“Frost”), lånte innhold fra tegneserier (“Big Hero Six») og gjorde familieunderholdning ut av kritisk refleksjon om fordommer og fremmedfrykt (“Zootropolis”), er “Vaiana” basert på fantasi og fridiktning fra regissør- og manuskompanjongene Ron Clements og John Musker. To herrer som egenhendig sørget for starten på Disneys andre gullalder i startgropa av 90-tallet med “Aladdin” (’89) og “Den lille havfruen” (’92), som her virker å ha kommet på enda en god idé – for så å gi seg med det. «Vaiana» virker ikke å være gjennomtenkt som helaftens spillefilm, og sliter med en gjentakende dramaturgi, mangel på gode høydepunkter og en – i tråd med første punkt – litt haltende handlingsprogresjon.

Den prøver å fortrylle med farger, lys og et fengende lydspor, men den sanne Disney-magien – du vet, den som vekker barnet i deg og får verden til å virke som et sukkertilslørt glansbilde – uteblir. Og da blir det med “Vaiana” som med ekspedisjonene til Heyerdahl: Flott gjort og fint å se på, men ellers ikke så mye mer av verdi å hente.

Share Button