2
Djevelsk konsekvent middelmådighet

Tittel:
The Devil's Tomb
Sjanger:
Action, Grøsser, Thriller
Varighet:
1t. 30 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Cuba Gooding jr.
  • Ron Perlman
  • Ray Winstone
  • Taryn Manning
  • Valerie Cruz
Regissør:
Jason Connery

Etter mørkets frambrudd skjer det mystiske ting i Hollywood. Bak stengte gitre omringende en middels stor Hollywood-villa står en kappebekledd herremann og spytter ut latinske fraser. Plutselig står en velkjent mann med høygaffel foran han.
“Jasså?” spør han sardonisk og gliser. “Så dette er siste utvei, hæ?”
“Jeg vil selge min sjel til deg for muligheten til å lage en film” svarer den kappekledde.
“Hah! Sjela di er ingenting! Den gir maks … en dag innspilling med Ron Perlman”
“Deal!”

Det er slik jeg ser for meg den spede begynnelse av “The Devil’s Tomb”: En film så blottet for noe annet enn middelmådighet tvers gjennom, at jeg ikke kan klare å forstå noen annen grunn til at filmen har blitt til.

Ålreit. Dette er premisset (og her kommer noen spoilere): En gruppe med leiesoldater blir leid inn av CIA for å redde faren til en kvinnelig CIA-operatør fra et tempel i midtøsten som de har mistet all kontakt med. Der inne blir de møtt av en eldgammel ondskap som hinter til en kamp mellom det gode og det onde (falne engler og den slags).

Greit, jeg skal innrømme at det grunnleggende premisset er lovende. Jeg er glad i historier hvor den gode, gamle gud-mot-djevelen-mythosen står sentralt, og det gjør den forsåvidt her. Problemet er bare at  resultatet, behandlingen av historien er så dårlig som den er. For gjennom filmen får vi servert en fabelaktig uoriginal suppe hvor gung-ho soldater blir plukket fra hverandre en etter en i typiske mørke korridorer, mellom dårlige vitser og et par fryktelige forsøk på terror.

Det hjelper også ganske lite at effektene er på så lav linje at det ville blitt bedre – og sikkert også rimeligere – å gjøre det på den gode, gammeldagse måten uten bruk av datamaskiner.

Allikevel kan uoriginalitet tilgis. Det samme kan dårlige effekter. Men når manuset til en film er så dårlig. Så full av inkonsekvent og ugjennomført arbeid, da er det på tide å kaste inn håndkleet. Filmen bortimot vrimler av sub-plots som forfatterne ikke engang prøver å skjule som et tynt forsøk på motivasjon. Bakhistoriene til soldatene det er snakk om fremstår som uekte og kun som et verktøy for handlingen.

Det eneste som redder filmen fra total undergang er selvsagt Ron Perlman, som spiller en slags antagonistrolle. Dessverre er hans tilstedeværelse så kort at han umulig kan ha vært med noe særlig mer enn et par dager på filmingen.

Og dermed faller hele konseptet gjennom og vi sitter igjen med en film som overhode ikke trengs å sees.