6
Du kan stole på Christopher Nolan

Tittel:
Interstellar
Sjanger:
Drama, Eventyr, Science fiction, Thriller
Varighet:
2 t. 49 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Matthew McConaughey
  • Anne Hathaway
  • Jessica Chastain
  • Michael Caine
  • Matt Damon
  • Casey Affleck
  • Wes Bentley
Regissør:
Christopher Nolan

“Nå fikk du noe å skrive om”.

Den unge, hyggelige mannen på kinoen – ja, han som ordnet pressevisningen for oss – måtte nå skride til arbeidet. Nesten tre timer av arbeidsdagen har gått tapt, men han er neppe misfornøyd med det. Vi snakker tross alt om tre timer “Interstellar”. Resten av dagen på jobb ville uansett ikke kunne få has på den godfølelsen som formelig danset rundt i kroppen hans.

Vi andre kjenner den ennå. Den følelsen.

Ja, jeg fikk definitivt noe å skrive om.

“Interstellar” er altså selveste Christopher Nolans siste kunststykke. En dramatisk sci-fi-thriller fullspekket med dimensjoner, spenning, tårer og snublefeller for de dummeste av oss – eller de aller smarteste, for den saks skyld. Ambisjonene er hinsides det meste annet vi har sett – likevel har Nolan dradd i land en solid pakke helstøpt kinounderholdning. Ja, for de aller aller fleste. Selv undertegnedes sci-fi-hatende, bedre halvdel måtte pent erkjenne at “Interstellar” fortjener toppkarakter.

Saken er den at jorden har sett seg forsynt på mennesker. Sakte, men sikkert blir vår kjære Tellus en ubeboelig planet. Hvilket faktisk innebærer at mennesker ikke vil evne å bo der – ja, tro det eller ei. Løsningen er å finne en ny planet. Og mannen som skal finne nåla i høystakken er naturligvis Matthew McConaughey. En mann som vant Oscar senest i år, men som leverer en sterkere prestasjon allerede i denne. To statuetter på rad skal vel riktignok holde hardt, samma hvor fortjent det er …

Reisen er altså langt mer eventyrlig enn i “Gravity” og heldigvis et godt stykke mer troverdig enn i “Oblivion”. Vi snakker om utforsking av ormehull og hvordan tid kan være en langt større trussel enn det vi kinogjengere er vant til. Joda, for dette er utvilsomt også en ydmyk påminnelse om hvor verdifull planeten vår faktisk er. Tenk litt på det, du.

“Interstellar” er en altoppslukende film – og da ser vi bort ifra svarte hull. Fra start til slutt, i nesten tre timer, sitter man som spikret til lerretet. Enkelte sekvenser er nesten for nervepirrende. Det stakkars snadderet du tok med inn, er det på ingen måte bråhast med. “Interstellar” er nemlig av den typen film som attpåtil overrasker deg med et jøss-jeg-har-ikke-engang-begynt-på-godteriet-mitt-øyeblikk, hvilket for de aller fleste sikkert er en hyggelig avrunding på kinobesøket.

Hans Zimmer gjør oss ingen tjenester hva angår å lette på trykket. Som vanlig henger hans soundtrack kledelig over de forskjellige scenene – like virkningsfullt som alltid, om enn noe annerledes denne gangen. Zimmer har hatt en langt mer retro tilnærming til rommusikk en det Steven Price vant Oscar for med nevnte “Gravity”, og det er kanskje like greit. Det skaper ytterligere distanse mellom de to, hvilket begge muligens setter pris på.

Etter at dette har sunket inn – en gang utpå nyåret, kanskje – blir det sikkert litt tid til å tenke over den virkelige jordens ve og vel. Kan vi også stole på at Nasa har en plan om Moder Jord går ad undas? Finnes det en bråkjekk McConaughey-astronaut som ofrer alt for din og min skyld ..?

Vel. Vanskelig å si.

Vi får trøste oss med at vi i det minste kan stole på Christopher Nolan. Han kan redde dagen. Om og om igjen.