6
Du overgår neppe Batman, lille hobbit

Tittel:
The Dark Knight Rises
Sjanger:
Action, Drama, Eventyr
Varighet:
2 t. 44 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Christian Bale
  • Tom Hardy
  • Anne Hathaway
  • Gary Oldman
  • Marion Cotillard
  • Joseph Gordon-Levitt
  • Michael Caine
  • Morgan Freeman
Regissør:
Christopher Nolan

Jeg har tenkt litt, og jeg har forsøkt å komme på en film som har blitt laget under et større forventningspress enn “The Dark Knight Rises”. Men jeg kommer ikke på noen.

Man kan ta frem så mangt, men hovedargumentet vil være at “The Dark Knight” fra 2008 er en av tidenes beste filmer, og dermed vanskelig å følge opp. At regigeni Christopher Nolan den gang avskrev en tredje film er heller ikke svekkende. Ja, og så døde jo eminente Heath Ledger – hvilket på sett og vis gjør det hele enda mer spesielt.

Nå er den avskrevne treeren omsider på kino. Bruce Wayne (Christian Bale) er tilbake, politimester Gordon (Gary Oldman), Lucius Fox (Morgan Freeman) og Alfred (Michael Caine) er tilbake, og det er en rekke nye karakterer på plass, de mest markante av dem tolket av Nolans favorittaktører – Tom Hardy, Marion Cotillard og Joseph Gordon-Levitt. Dette ensemblet står med andre ord ikke noe tilbake for det forrige.

Spørsmålet er egentlig om historien gjør det. Og det deilige svaret er nei.

Det har gått åtte år siden Batman løste jokerfloken, og også plutselig måtte ta seg av Harvey “Two-Face” Dent – den tåpeligste delen av filmen. Åtte år uten flaggermusvinger og tubarøst. Åtte fredfulle år for Gothams innbyggere.

Nå truer imidlertid en ny fiende. Store, sterke Bane (Tom Hardy) – en leiesoldat med munnkurv, i ordets bokstavelige forstand – og dystre planer for Gothams framtid. Med seg har han en armé, glupe bombeteknikere og en og annen innflytelsesrik maktperson, og alle er viktige brikker i hans fryktinngytende puslespill.

Samtidig herjer en uregjerlig kattekvinne (Anne Hathaway) gatelangs, med ørsmå dragninger mot flaggermusmannen. Ikke filmens stiligste karakter, og ikke den heldigste castingen heller, spør du meg (Hathaway har så mye rart på CV’en), men hun spiller en viktig rolle. Og alt i alt fortoner det seg jo uproblematisk.

Tilnærmet like stor utfordring som å akseptere Hathaways engasjement, er Banes stemme og toneleie. I begynnelsen balanserer faktisk troverdigheten litt på et drepende stakittgjerde. Men det er smått utrolig, dog ikke overraskende hva Nolan kan utrette, selv med litt snodige elementer her og der. Samtidig er det hyggelig å kunne erkjenne at ting ikke er lettkjøpt. Et nødvendig sjansespill, som bare de ypperste filmskaperne tør prøve seg på.

Som filmanmelder skal man kanskje ikke tenke for mye på en film før man har sett den. Men det har vært vanskelig å la være. Forventningene har vært skyhøye, verden over. Og det er med en merkverdig blanding av skam og udefinerbar tilfredshet jeg innrømmer at jeg ikke klarte å forestille meg et annet utfall. Jeg visste at jeg kom til like denne.

Og selv med et par mikroskopiske skuffelser underveis, som at Gordon-Levitt opplever en eksploderende bru som et fattig neveslag, er det fint lite som kan ta fra denne en sterk toppkarakter, eller til og med et solid kapittel i filmhistorien.

Ikke bare fordi den isolert sett utklasser alt annet innenfor egen sjanger. Også fordi den overgår forgjengeren – som i sin tid overgikk sin forgjenger.

Jeg trodde lenge at “The Hobbit: An Unexpected Journey” skulle være årets største filmopplevelse. Nå tviler jeg sterkt.