4
Eksplosivt skuespill

Tittel:
Frøken Julie
Sjanger:
Drama, Romantikk
Varighet:
2 t. 13 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Jessica Chastain
  • Colin Farrell
  • Samantha Morton
Regissør:
Liv Ullmann

Enkelte gikk da “Frøken Julie” ble vist på filmfestivalen i Toronto nylig. Man kan skjønne hvorfor.

Det er ikke det at Liv Ullmanns adapsjon av August Strindbergs teaterstykke er så fryktelig dårlig. Det er nemlig veldig lite dårlig ved denne filmen. Kritikerne i Toronto mente at engasjementet for rollefigurene uteble og disse drøye to timene aldri var særlig underholdende. Da har neppe disse kritikerne hørt om innlevelse – ei heller lagt merke til alt det velgjorte. For der en ukritisk fjortenåring synes seksuell tenning og annet kjærlighetsklissklass (uten snev av pirrende scener, for øvrig) er dørgende kjedelig, bør vi kritikere evne å la oss underholde av forbaska godt skuespill.

Om ikke Jessica Chastains prestasjoner som den skjermede overklassekvinnen Miss Julie bergtar – nei, da må vi igjen innsnevre definisjonen på underholdning. Til blodsprut og gode vitser. Men knapt nok noe mer.

Også Colin Farrell viser (igjen) at han faktisk er mer kvalifisert som skuespiller enn det “The Recruit” og “Miami Vice” i sin tid indikerte. Han – eller snarere rollefiguren John – vingler fælt mellom rett og galt i Ullmanns filmatisering, men Farrell skaper nødvendig forståelse blant oss som ser på.

Han har for øvrig tidenes mest bekymringsfulle øyenbryn – og det er også underholdende.

Scenografien underholder på sin side gjennom å framstå svært forseggjort, selv om det så ikke er så veldig mye av den.

Handlingen i seg selv er riktignok ikke spesielt underholdende. Det må medgis. At en overklassekvinne manipulerer en lojal tjener til å forsøke seg på henne blir først morsomt når Melissa McCarthy og Will Ferrell får rollene. Eller først interessant når Lars von Trier regisserer.

Men Liv Ullmann har ikke gjort mange feil. Skuespillerne yter og dramatikken blir omhyggelig formidlet. Men når alt kommer til alt er dette en kinofilm – ikke et teater. Dermed bør resultatet henvende seg til sitt publikum som en kinofilm, og ikke et åpenbart teater. Det kunne fint vært ordnet, med litt ekstra vilje.

En rekke velkjente – og da mener jeg velkjente – komponister står bak filmens musikalske akkompagnement. Chopin, Schumann, Tsjaikovskij og Bach, bare for å nevne noen. Den flotte musikken kunne godt vært mikset på plass litt mer elegant. Slik det er blitt i denne filmen skaper den egentlig flere avbrudd enn behagelige overganger.

“Frøken Julie” er absolutt en severdig film. Men vær bevisst på hvordan du best underholdes. Om det er blodsprut og gode vitser som gjelder kommer du nemlig til å gå – akkurat som kritikerne i Toronto.