5
Elsk mens du kan

Tittel:
Amour
Sjanger:
Drama, Romantikk
Varighet:
2 t. 7 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Emmanuelle Riva
  • Jean-Louis Trintignant
Regissør:
Michael Haneke

Med Amour har regissør Michael Haneke gitt oss et intimt innblikk i vanlige menneskers mørkeste hemmeligheter.

Parallellene til hans tidligere Pianolæreren er kanskje litt vel mange, men det funker.

Det hele begynner med et publikum i ferd med å sette seg før en konsert. Selve filmen begynner rett etter at de første tonene spilles. Veldig stilig.

Vi følger Georges og Anne, et aldrende middelklassepar som bor sammen i en stor, forsiktig møblert, fransk leilighet. De lever et svært dannet liv med en stille rutine. En morgen sitter Anne ved frokostbordet og stirrer tomt ut i rommet. Georges vet ikke helt hva han skal ta seg til. Anne våkner og husker ingenting av hva som nettopp skjedde. Resten av filmen ser vi Annes helse gradvis forverre seg og Georges’ veldig greske tragedie utspille seg innenfor husets fire vegger.

Hva gjør man når den man elsker svinner hen? Når man ikke lenger kjenner dem igjen, og ingenting er som det har vært de siste 50 årene?

Haneke klarer i samarbeid med imponerende skuespillere å svare på spørsmål som disse med en enkelhet som er få forunt. Den fremragende og anerkjente Isabelle Huppert fremstår som en nybegynner og en jypling i hovedrollenes selskap – så gode er de. Til tross for dette får man dessverre følelsen av at lengre tid går i kinosalen enn i filmen – jeg kjente selv at jeg til tider var i ferd med å gå ut på dato.

Likevel er det noe som holder på oppmerksomheten. Jeg tror det er Hanekes evne til å vise oss de mørkeste øyeblikkene i folks stille hjem. Som i Pianolæreren er det noen øyeblikk som enkelte kan finne sjokkerende, men å kalle dem overraskende er en overdrivelse. Ingenting kommer uventet fordi det males med veldig bred pensel. Men så er det ikke første gang at europeisk film tror de er grensesprengende og avant garde uten å være særlig drøye. sånn sett er det er litt flaut at en film som dette får så mye oppmerksomhet i 2012. Eller er det kanskje akkurat dette vi trenger? Påminnelser om hva livet egentlig er?

Kvalitetsmessig er det ingenting å si på filmen, spørsmålene som avgjør om den er bra eller ikke er mye større enn hvorvidt det er litt kjedelig å se på. Min konklusjon er at Haneke lager filmer som absolutt har livets rett, men jeg ser heller at vi skal rette oppmerksomheten mot filmer som sier noe nytt.

Filmen kan enten sees som en drenerende strøm av sykdom og død, eller som et spark bak; husk at du er ung! Lev mens du kan, og ikke minst – elsk mens du kan. Og dét er verdt å en femmer på terningen.