6
En av årets viktigste filmer

Tittel:
Selma
Sjanger:
Biografi, Drama
Varighet:
2 t. 7 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • David Oyelowo
  • Carmen Ejogo
  • Tom Wilkinson
  • Common
  • Tim Roth
  • Wendell Pierce
Regissør:
Ava DuVernay

Speiler samtiden. Dessverre.

“Selma” er en film som bør tilhøre fortiden, men som dessverre ikke gjør det. Man tenker ofte på hvor langt man har kommet siden mindre siviliserte tider, men noen ganger er det viktig å holde et speil opp til samtiden for å sjekke om det faktisk er sant. “Selma” er det speilet.

“Selma” handler om Martin Luther King jr. og borgerrettsmarsjen fra Selma til Montgomery, Alabama i 1965. Marsjen som blant annet førte til at det hvite politiet angrep demonstrantene for å demonstrere.

Det er umulig å se “Selma” og ikke dra paralleller til i dag. Filmen har en veldig sen premiere her i Norge, men i USA kom filmen i kjølvannet av demonstrasjonene i Ferguson og det er helt umulig å ikke se likheten. Dette gjør filmen langt viktigere og aktuell enn det oppmerksomheten den fikk fra de hvite gubbene i Oscar-akademiet indikerte.

Men tilbake til “Selma”. Dette er ikke bare en viktig film – den er også eksepsjonelt vellaget og dramatisert. Den handler om MLK jr., men samtidig ikke. Dette er ikke typisk biografifilm, som føler behovet for å dekke hele hans liv, men gjør et klokt valg med å heller gjenskape hans sjel og personlighet ved å følge han gjennom en spesiell hendelse.

Biografifilmer føler ofte et behov for å bare være en “greatest hits” av livssituasjoner som ofte leder til generiske plottrammer som “the rise and fall of”. Ved å bare fokusere på marsjen i Selma, makter regissør Ava DuVernay og skuespiller David Oyelowo å portrettere King på en måte som fanger essensen av MLK jr.. Det er et fullverdig menneske med sjel, og ikke bare en overfladisk etterligning. Selv om det må sies at Oyelowo faktisk ligner veldig på MLK jr. og han har på en eller annen merkelig måte greid å legge på seg akkurat i fjeset og ikke resten av kroppen – eksepsjonelle greier både på skuespillerplanet og innenfor kunsten å fete seg opp for roller.

Ava DuVernay bringer en egen stil og uttrykk til filmen, noe som gjør at “Selma” fungerer så bra som den gjør. Sammen med fotograf Bradley Young makter DuVernay å skape scener med en enorm visuell og følelsesmessig slagkraft. Filmen skygger ikke unna det stygge og voldelige, men det føles aldri sosialpornografisk. Man får heller ekstrem empati, og filmen putter oss rett i Selma, 1965. Man tar del i karakterenes frykt og fortvilelse, og grensen mellom film og virkelighet viskes ut. Det er virkelig eksepsjonelt regiarbeid.

Blant annet bruker DuVernay noen skrekkfilmelementer som både er et friskt og veldig effektivt regigrep. Den vonde følelsen av fortvilelse, der man ikke ser noe utvei er gjennomtrengende. Spesielt en scene der politiet jakter på en afroamerikansk familie som har vært og demonstrert, bringer en intensitet og frykt til filmen, som selv bare et fåtall skrekkfilmer makter i dag.

Det er vanskelig å forbli uberørt av “Selma”. Det er en veldig vond film, men samtidig ender den på en måte som gjør at man heller sitter igjen med håp og optimisme for fremtiden enn den pessimismen og frykten som gjennomtrenger filmen.

Det at en film som denne fortsatt er aktuell, er trist. Men det gjør den også attpåtil til en av de viktigste filmene å se denne våren.