4
En dannelsesreise til Ikea

Tittel:
Her er Harold
Sjanger:
Drama, Komedie
Varighet:
1 t. 27 min.
Aldersgrense:
7
Skuespillere:
  • Bjørn Sundquist
  • Fanny Ketter
  • Björn Granath
  • Vidar Magnussen
  • Ellen Birgitte Winther
Regissør:
Gunnar Vikene

“Her er Harold” er en tragisk komedie: den er forsiktig komisk og utvilsomt tragisk. Altså ikke spesielt morsom. Men godt er det.

Harold (Bjørn Sundquist) var mannen som visst nok møblerte hele Åsane med møbelbutikken sin. Alt gikk strålende. Helt til Ikea var så fandenivoldske at de bygde varehus rett over gata – en inkarnasjon av forbrukersamfunnet og møbelsmakløshet i ett. Harold ble misfornøyd. Og blakk. Attpåtil mister han også det meste på det personlige plan. Hvis dette hadde vært en Hollywood-film, hadde han blitt spilt av Gerard Butler og armert seg med det meste. Jo, og så hadde de kalt filmen “The Punisher”.

Men “Her er Harold” er generelt forsiktig. Mer forsiktig enn Harold selv, i alle fall. Han bestemmer seg i fullverdig Punisher-stil å finne og sette en pistol mot hodet til overhodet selv: Ingvar Kamprad (Björn Granath). Ikea er jo hans egoutvidelse, så det er rettferdiggjort. Turen til Sverige og Kamprad blir overraskende nok som en etterlengtet dannelsesreise for gamle Harold. Med på veien har han Ebba (Fanny Ketter) som sjarmerte med en likegyldig forståelse som bare tenåringer kan vise.

Det viser seg fort at alle disse tre, Harold, Ebba og Kamprad, egentlig bare var ute etter avveksling. Fangen Kamprad er så eksentrisk at han omtaler seg selv i tredjeperson. Han er også så eksentrisk at han nærmest umiddelbart får en form for Stockholm-syndrom. “Jag kan inte skära kalkonen när jag är kidnappad,” sier han og inviterer Harold på grøtmiddag. Han fremstår som en heldig Kristian Valen-parodi, noe som er litt uheldig. Hans naivitet er, vel å merke, med på å få Harold til å revurdere. Revurdere det meste, faktisk.

Bjørn Sundquist viser, med kun tidvise følelsesutbrudd, alle de sterke følelsene til Harold. Harolds forkjærlighet til vedlikehold og kvalitet kommer stadig frem, og dermed også hans motsatte forhold til kvantitet. Mesterlig stemningsskapende nesten-folkemusikk understreker hans konservative verdier og samtidig også filmens komiske tragedie.

“Her er Harold” er ikke spesielt morsom, til tross for Kamprads tøysete naivitet. Det er bra, for filmen fungerer godt som tankevekkende dannelsesreise for både voksne og barn (les: gamlinger og tenåringer).

Og dét er ikke verst.