2
En god dag å droppe kino

Tittel:
A Good Day to Die Hard
Sjanger:
Action
Varighet:
1 t. 37 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Bruce Willis
  • Jai Courtney
  • Mary Elizabeth Winstead
  • Sebastian Koch
  • Yuliya Snigir
  • Radivoje Bukvic
Regissør:
John Moore

Nummer fem i “Die Hard”-rekka er nå på kino. Og den understreker i grunnen bare at franchisen trygt kan dø nå. Og gjerne hardt, for den saks skyld.

John McClane begynte å dra på åra i “Die Hard 4.0”. Men den gangen var det ikke noe problem, for problemstillingen ble nærmest overskygget av en modernisert og “stilig” trussel, en skurk som mente alvor og noen actionscener vi sent vil glemme. I “A Good Day to Die Hard” får vi et rotete trusselbilde som ved første øyekast kun truer enkelte maktpersoner vi strengt tatt driter i.

Joda, så angår det plutselig flere, men skurken forblir liten og tåpelig og actionscenene er absolutt forglemmelige – og du har allerede sett et representativt potpurri av dem i traileren.

Bruce Willis reiser denne gangen ut av USA, til Russland. Der befinner sønnen seg, spilt av fremadstormende Jai Courtney, og han er i trøbbel. Det ser i hvert fall slik ut. Sammen forsøker de å blidgjøre verden ved å drepe alle skurkene – skyt på alt som snakker russisk, så blir det sikkert bra.

Action er fint, det. Ren, hjernedød action kan være akkurat det vi ønsker oss. I hvert fall fra tid til annen. Og for all del – “A Good Day to Die Hard” kan være den filmen. Fra første stund mater den deg action med teskje – eksplosjoner, kostbare biljakter og skyteglade helikoptre, gjerne i sakte film. Og replikkene passer også godt innunder kategorien hjernedød.

Men jeg nekter å tro at regissør John Moores ambisjon var å lage en slik actionfilm. Jeg skulle tro han ville følge i Len Wisemans fotspor og fortsette å fornye actionsjangeren, med de sjangerfusjonene det måtte innebære. Det har han dessverre ikke gjort.

I mitt hode døde John McClane 37 ganger i løpet av den første timen – hva må til for at jeg likevel skal godta at han fortsatt står oppreist? Det har åpenbart verken jeg eller John Moore svaret på. Forskjellen på oss er at Moore av en eller annen grunn må ha trodd at han hadde det.