4
En hyllest til krigsfotografene

Tittel:
Tusen ganger god natt
Sjanger:
Drama
Varighet:
1 t. 57 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Juliette Binoche
  • Nikolaj Coster-Waldau
  • Mads Ousdal
  • Larry Mullen Jr.
  • Maria Doyle Kennedy
  • Lauryn Canny
Regissør:
Erik Poppe

“Tusen ganger god natt” er en flott film som tar opp diskusjonen rundt konsekvensene av krig. Men de har valgt feil fokus.

Her tas i bruk fascinerende virkemidler for å fortelle en historie. Rebeccas (Juliette Binoche) jobb med å fotografere livene til krigsofre er tankevekkende. Men “Paradise Now” er en sterkere og vondere dramafilm om selvmordsbombere, og man blir tvunget til å gjøre seg opp en mening. Skjønt “Tusen ganger god natt” forholder seg utenfor deres skjebner, like observerende som hennes kameralinse. Det er bare Rebecca som kan gi bildene en dypere mening.

Hun fotograferer og dokumenterer kvinnenes forberedelser til aksjonen uten å gripe inn. Hun løper mot de flyktende afrikanerne i Kenya for å få et bilde av de terroriserende opprørerne i enden av folkestrømmen. Det hadde vært mer fascinerende å følge henne i arbeidet fremfor på privaten. Men hennes passivitet smitter litt over, og når filmen ikke følger opp konfliktene blir man ikke tvunget til å reflektere med samme intensitet som for eksempel “Paradise Now”.

Istedenfor å følge konfliktene fokuserer filmen nemlig på hennes dysfunksjonelle privatliv, med distanserte døtre og ektemannen sovende på sofaen. Og derav også hennes psyke. Denne delen av handlingen er dessverre lite engasjerende. Jeg ble ikke nevneverdig revet med i det personlige dramaet som står i filmens fokus og det er tapende for mitt helhetsinntrykk. Jeg kan ikke la være å tenke at hun hadde hatt bedre av en tur til psykologen fremfor å returnere til den farlige felten. Likevel smyger Martha Gellhorn seg inn i tankene mine på sitt rappkjeftede vis for å fortelle meg at noen er nødt til å gjøre jobben.

Jeg liker vinklingen med å diskutere krigenes ofre gjennom øynene til en fotograf, men jeg mener at filmen kunne vært sterkere og mer protesterende. Dessverre har de valgt å fokusere på hennes traumatiske psyke og vansker med å leve et normalt liv. Noe som ikke er like fascinerende. Hadde det ikke vært for Poppes poetiske filmatisering hadde det blitt ganske langt og kjipt.

Share Button