2
En katt til besvær

Tittel:
En gatekatt ved navn Bob
Sjanger:
Biografi, Drama, Familie
Varighet:
1 t. 43 min.
Aldersgrense:
9
Skuespillere:
  • Luke Treadaway
  • Ruta Gedmintas
  • Joanne Froggatt
  • Anthony Head
  • Beth Goddard
  • Darren Evans
  • Caroline Goodall
  • Ruth Sheen
Regissør:
Roger Spottiswoode

I en verden befengt med sterkt økende økonomisk ulikhet, en feilende krig mot narkotika, og en politisk atmosfære som best hører hjemme sammen med Bradbury og Orwell i sci-fi-seksjonen på Outland, er det i liten grad interessant å få servert en historie om en hjemløs heroinist som ved hjelp av en magisk katt klarer å dra seg selv opp etter bukseselene.

Ja, historien om James Bowen er (delvis) sann; og ja, å komme seg ut av heroinavhengighet er en bragd; men nei, filmen er verken fengende, rørende eller viktig.

Årsakene er mange, men blant de mest påtrengende er den ublue hangen regissør Roger Spottiswoode har til å forsøke å manipulere seeren. Ja, dyr er min santen søte, og katter i særdeleshet, men vennligst hold din grenseløst kyniske higen etter min elsk unna ditt forsøk på sosialrealisme. Dette er ikke en Buzzfeed-artikkel eller en toppsak på Dagbladet.no, dette er en film. Attpåtil om en virkelig person.

Ubehaget topper seg i det den umiskjennelige auraen av Disney ligger som tykkest. Såpass tykt at scenene kunne ha sklidd rett inn i “Se hvem som snakker nå!” (Ropolewski, 1993) eller “Den utrolige reisen” (Dunham, 1993). At Bob ikke er stemmelagt av Bruce Willis virker som en ren forglemmelse.

Dette tonedøve finnes også i det visuelle og det auditive. Fotoarbeidet er dørgende kjedelig, med farger som minner mest om glatte turistreklamer fra tidlig 2000-tall, med unntak av et gjennomgående gult skjær som varmer det hele (historier om heroinister som synger på siste verset er, som kjent, solskinnshistorier); mens sangene James (Luke Treadaway) lirer av seg i Covent Garden holder samme labre kvalitet, og innehar samme mangel på noe under overflaten. Dessverre.

For det er ikke slik at man ikke har lyst til å føle med. Det er ikke slik at selve historien om James Bowen, i seg selv, ikke er rørende. Det er bare at produktene som følger hans historie har blitt pyntet på til all substans har forsvunnet. Dette er ikke et dykk ned i det smertefulle, ei heller et innblikk i det britiske samfunnet fra synspunktet til en av dets pariaskikkelser, dette er sistesaken på TV2-nyhetene—tannløst og søtladent pjatt som kan få den mest garvede optimist til å miste troen på menneskeheten.

Og før du avfeier meg som en pillråtten og gretten misantrop som ikke kan se positivitet for alt det positive: Før filmen utkom ble det laget 8 (!) bøker om James og Bob (ingen av de skrevet av Bowen selv), seks rettet mot barn, to av de billedbøker. Dette om en heroinist i et metadon-program, altså. Eller rettere sagt, om en katt. For det er ingen tvil om hva kilden til interessen fra forlagene og produksjonsselskapene er.

Hvis man i tillegg merker seg at Giles fra Buffy the Vampire Slayer (Anthony Head) spiller fletta av resten av ensemblet, så ligger konklusjonen relativt åpent til skue: “En gatekatt ved navn Bob” er et stykke underlig fjas som aldri burde ha sett dagens lys.

Det er en film som uskadeliggjør heroin, legger eldgamle tanker om narkotika som et personlig valg til grunn, og som underspiller moderne forklaringsmodeller for misbruk og fattigdom.

Om det ikke allerede var klinkende klart: styr unna!

Share Button