3
En rev hadde gjort seg

Tittel:
Foxcatcher
Sjanger:
Drama, Sport
Varighet:
2 t. 14 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Channing Tatum
  • Steve Carell
  • Mark Ruffalo
  • Sienna Miller
  • Vanessa Redgrave
Regissør:
Bennett Miller

En kattepine for alle parter. Også oss som ser på.

Hvem hadde trodd at “Foxcatcher” kunne bli noe annet enn en ny revehit? Filmen cruiset gjennom det verden har å by på av filmfestivaler i fjor, og den rasket attpåtil med seg en tursekk full av statuetter og varm omtale.

Men når Oscar-nominasjonene offentliggjøres i dag risikerer den faktisk å bli utelatt. “Foxcatcher” har ganske enkelt sklidd bort fra Oscar-buzzets episenter. Det er så mye annet bra. Og når alt kommer til alt var egentlig ikke “Foxcatcher” så bra som alle ville ha det til …

Nei, dessverre. Utfallet skulle – og burde – vært et annet. Steve Carells opptreden er oppsiktsvekkende god, slik vi alle hadde et håp om. Channing Tatum skaper en karakter så langt unna kjekkas-Tatum at vi nesten lurer på om det er han. Mark Ruffalo er generelt god, og skuffer heller ikke her. Men det er det.

Regissør Bennett Miller har ikke klart å skape en opplevelse verdt inngangsbilletten. Den sanne historien om bryterbrødrene Mark og Dave Schultz og deres etter hvert felles bekjente John du Pont, er en døll historie. I hvert fall til å være sann – til å ligge i den bunnløse krukken med sanne historier. Snakk om å få (les: velge) katta i sekken.

John du Pont (Carell) er en styrtrik fyr hva angår penger, men han er fattig hva angår kjærlighet fra mor og har definitivt både én og to skruer løse. Hans drøm om å vinne medaljer som bryteren Mark Schultz’ (Tatum) manager baner vei for et treningsopplegg som også etter hvert inkluderer Marks eldre bror Dave. Det som til slutt skjedde i virkeligheten (i 1996) var at du Pont drepte Dave Schultz. En kaldblodig henrettelse. Joda, slikt gjør seg ofte på film. Men da helst med litt kontekst. At du Pont og Dave Schultz ikke fant tonen helt, er ikke nok til å ta livet av hverandre.

Dette kan vi dvele lenge ved. Men i den påfølgende rettssaken, som ikke er en del av filmen, ble ABB-diagnosen paranoid schizofreni løftet fram som årsak til drapet. Så, Bennett Miller … Hvorfor droppet du hele diagnosegreia i filmen din? Du trodde vel ikke at drapet skulle komme overraskende på oss ..? Hadde det ikke vært bedre å signalisere overfor oss seere hva John du Pont var i stand til med den rette motivasjonen? Så kunne vi gå å bekymre oss litt på Dave Schultz’ vegne – i stedet for å måtte betrakte dette livløse hølet av et sted i bortimot to timer. Vi kinogjengere er enkle sånn. Vi vet som regel alltid hva som skal skje, men lar likevel følelsene galoppere av sted ved det minste lille, filmatiske virkemiddel.

De tre nevnte skuespillerne kan ikke klandres for at “Foxcatcher” er årets kjedeligste priskandidat.