En rulletekst til begjær

Jeg er en tullerekster. Unnskyld, en rulletekster. En som blir igjen når filmen er ferdig.

Jeg er han som blir dypt sjokkert når folk tar på seg jakka før siste replikk er sagt. Før siste blikk er gitt. Før siste regndråpe har falt og siste tone har blitt spilt. Han som spiser Fjordland fordi han definitivt har noe annet å gjøre enn å lage mat. Nemlig sitte lenge, lenge igjen i salen etter filmen er ferdig og nyte tomrommet etterlatt av en sinnsyk actionfilm (”Shrek”) intenst, velspilt drama (”Hedwig and the Angry Inch”) eller en hysterisk komedie (”Black Swan”).

Først kommer rulleteksten. Den er ofte lang, og gir tid til ettertanke. Til fred og ro. Pulsen senkes. Pusten sakker ned.  Så kommer faktasjekk.

Den mentale gjetteboka åpnes og man ser om man har gjettet riktig på musikkomponist, navn på nye birolleinnehavere, kostyme, CEO osv., og man sjekker om man faktisk er tom for popcorn. Beste gjetteleken i verden. Alltid moro.

Så må man selvfølgelig vente på ekstrascenen – scenen som er lagt til for oss rulletekstere. En liten belønning for å ta seg tiden til å se alle involverte få sine fem sekunder med verdensberømmelse. Kommer den? Eller kommer den ikke? I Wes Andersons Moonrise Kingdom er lydopptaket gjennom hele rulleteksten så underholdende at den er en slags etterpå-film i seg selv, men filmer generelt er ikke like generøse.

Pixar på sin side er fantastiske når det kommer til etterpå-scener. Vi må bøye oss i snøen for ”Istid” og ekornets store øyeblikk, eller hva med slutten på ”Oppdrag Nemo” med den lille grønne fisken som ender opp med å sluke det selvlysende monsteret vi fryktet tidligere i filmen. I ”Austin Powers: The Spy Who Shagged Me” henger Will Ferrells karakter fortsatt utenfor en klippe og roper spørrende ”Er filmen ferdig?” Noen ganger viser de som kjent hele kortfilmer – min favoritt er ”Småkryp”. Kortfilmen som ble vist på slutten heter ”Geri’s Game” og er til å spise opp.

Det er så gøy når filmskaperne har tatt seg tiden til å ta ett ekstra klipp; betalte skuespillere, statister, kamerateam, spesialeffekter, digitaleffekter, klipp og lim bare for å gi oss mest tålmodige en ekstra bit av kaka.

Jeg kan ikke gjøre annet enn å anbefale deg, du som leser, at du blir igjen helt til rulleteksten er ferdig neste gang dere går på kino. Sitt helt til hele greia er helt ferdig. Det er riktignok ikke alltid sånn at den som venter på noe godt, venter ei forgjeves. Jeg har ventet forgjeves oftere i en kinosal enn Frp har på å vinne valg, men likevel er det noe som holder både dem og meg gående. Vi sier likevel innbitt at ”det er verdt det!”

Forleden dag satt jeg og så gjennom rulleteksten på ”Cloud Atlas”, og oppdaget ikke før nesten helt til slutt at det satt noen andre i salen. Jeg snudde meg uten egentlig å vite hvorfor, og der satt det en mann i tyveårene. Jeg begynte å tenke for meg selv mens kamera- og filmlogoer rullet oppover:

”Han må da være veldig alene. Tenk å sitte sånn helt på egen hånd og glo. Når alle andre har gått.” Med det samme gikk det opp for meg at det var meg jeg tenkte på. Jeg satt ikke der fordi jeg er så vanvittig interessert i hvem som er Post Production Audio Design Assistant #4.

Noen ganger blir jeg faktisk igjen fordi jeg simpelthen vil være alene. Å sitte i den store salen som for noen minutter siden var full av mennesker og nå er det bare meg og lerretet. Jeg har alltid drømt om å ha en kino for meg selv – en skikkelig stor en – og bare favorittfilmene mine blir vist. Det er bare meg og Betty Davis. Bare meg og Ulrich Thomsen. Jack Nicholson. Meryl Streep. Al Pacino. Ingrid Bergman.

Så går han andre fyren ut. Rulleteksten var ferdig for lenge siden, men vi hadde visst begge blitt sittende. Vi hadde nok et dypt og inderlig behov for akkurat det samme: Et pust i bakken. Et øyeblikks ensomhet. En rulletekst.